torsdag 14. september 2017

Det store målet - fjelltur

Mellom Avdalen og Stølsmaradalen
Fjelltur kan være så mangt. Lange, krevende blodslitturer. Kjappe toppturer. Hyttetur. Biltur. Jeg har i perioder drevet med alle disse. Og nå også daltur. Daltur er absolutt ikke det samme som nedtur - heller det motsatte av topptur.

Også tidligere i min ME-karriere har jeg hatt bedre perioder og muligheten til å gå tur. Konseptet Blomstertur. Jeg gikk kronblader ut fra huset - og innom for å sjekke om det var tilrådelig med en runde til. En metode for å kontrollere belastningen når jeg foretrekker tur, trim og trening utendørs. Samme prinsippet er brukt i år. Forholdsvis korte turer med innlagt motbakke, og målet har vært å kunne gjøre det samme i fjellet. I helgen var jeg på tur! Jeg har "bare" mild ME nå. Mild høres jo ganske greit ut, men det er temmelig invalidiserende med uforutsigbarhet og alle viderverdighetene. Når jeg ikke kan yte nok til å klare min 50% jobb, har den forsømte "treningen" fått gull-plassen på energibrukslisten, der jobben vanligvis troner alene. Ikke trening som normale folk trener, men det er jammen slitsomt nok på den syke måten også. Når det står på, og etterpå.

Tur er store greier. Jeg er fjellgal og blir lykkelig av bratte bakker og store steiner. Lang utsikt og hivende pust. Turstøvler og våte klær i teltet. Heldigvis er det tur selv om ikke alt dette oppfylles.

Vi var to på tur. Med ulike grunner for å velge korte dagsetapper og heftige motbakker. Det er et lykketreff å finne noen som matcher uvanlige turprioriteringer.  Og det ble en helt fantastisk opplevelse. Store og små fantastiskheter.

Den største var Vettisfossen. Her er den rett før den satte utfor!
Vettisfossen

Bildet under er tatt skjelvende utfor stupet, liggende på maven. Det var virkelig ille. Kvalm og ustø vaklet jeg i sikkerhet og så på andres dødslek (forsiktig titting) på kanten.
Og til slutt fra det mer offisielle fotostedet på andre siden. Der gikk jeg ikke ut på kanten, nei, så det er ikke hele frittfalllengden. 275 meter fritt fall. Høyest i Norge, Norden og Nord-Europa.

Neste dag gikk vi inn og så den nedenfra. Imponerende det også. Både fossen, og at vi hadde overskudd til å "bare" stikke inn der en morgentur.
Vettisfossen



Vettisfossen


Vettisfossen

Telt var ikke aktuelt på denne turen. Vi ville ha mer enn nok med å frakte oss selv og det nødvendigste. Ikke telt, men lakenpose og betalingsvillighet for fullpensjon, stedlige madrasser og dyner. Utladalen har mange bomuligheter, men om man ikke regner med hyttedronningen Skogadalsbøen helt innerst, er det to betjente:  Avdalen og Vetti. Vi bodde på begge. Hver sin sjarm - men Avdalen vant vår sjarmkonkurranse på den ikkeeksisterende bilveien. Vetti har bilvei, og ganske mye trafikk.  Det er selvfølgelig mange fordeler, og Folkeveien er ingen motorvei, men ...  du skjønner sikkert!

Avdalsfossen
Her er Avdalen. Eies av en lokal stiftelse og drives i stor grad på dugnad. Årdøler er et folk av dugnadsvillige sjeler.  Ikke bare sjeler, de har opplagt både hoder og hender også. Det er nydelige bygg. Det er skikkelig og pent holdt, og det er en vilje til å formidle den kulturen som levde her til utpå seksitallet.  Da Avdalen og Hagaberg bare hadde en fjellrenne som adkomst. En renne som ingen anbefaler vanlige fjellvandrere - iallefall ikke ned - iallefall ikke når det er vått. Inne er det trivelig, men med litt mindre helhetlig grep om tidsånden, kanskje. Madrassene er dessverre 60-tallet verdige. Vi koste oss i vedfyrt stue og med hver vår sovesal. Før middag. Etterpå var det umulig å ikke sovne.

Når jeg måtte ut i gryotta, kunne jeg jo likegodt ta meg en runde og hilse på hus og måne. Både sauene og hønsene sov.

Avdalen

Avdalen
Dette er Vetti. Selveste Vetti. Jeg kalte opp min første pc på IRI etter den på åttitallet. Den ble stjålet - det eneste som lå igjen var paragraftasten. Det var da jeg lærte alt om back-up. Etter tyveriet, altså. Vetti. Vettismorki. Vettisfossen. Kan ikke bli stort finere, vel?

Vetti

Husene fra en annen vinkel - det bygges litt hist og pist. Organisk planlegging. Iallefall gjennomføring.

Vetti















Og Vettismorki. Grønnere enn jeg husket den, men med like stille tjern som plutselig bare ligger der, rett foran. Med de fluordøde trærne alle steder vinden bar med seg industriens avfallsstoffer. Rekker av døde trær der vinddraget kom over en ås, og ellers spredt rundt i hele Utladalen. Men mest her. Vi kom i snakk med en Bergensgjeng som hadde leid noen av selene på Morki i 50 år. De koste seg med bål og gjorde setervollen levende for oss som gikk forbi. Opp bakken fra Vetti måtte de, og fireåringen hadde gått selv. Slikt blir det turgåere av!
Vettismorki

















Vettismorki tatt fra andre siden av dalen

Med litt mer bærekapasitet kunne vi ha bodd på Gravdalen, etasjen over Avdalen. Ubetjent DNThytte med standardnøkkel. Bålplass, sitteplasser, og irrgrønn, nyslått bø. Og utsikt. Og nyoppusset hytte. Dette har vært dugnadskrevende!

Gravdalen
Merkelig at det ikke var kø for å bo der - men det kan ha vært for sent og for vått. For værmeldingene var ille, selv spådommene ikke slo til. Det ble meldt masse regn eller sol - ute i verden var det stort sett opphold og overskyet. Medbragt gass og Rettikroppen. Kaffefrapulver er ikke min greie - spørs om ikke litt økt bærekapasitet betyr espressokanne, når/om den kommer.

Utsikten var helt utrolig. Begge veier. Hurrungane og Jotunheimen. Litt høyere skydekke, så hadde tindene syntes. Neste gang!




Gravdalen



Vi klager ikke på været.  Regn regn, sto det. På Yr og Storm. Og Pent. WR.  Så værmeldingen fikk oss til å droppe Brendeteigen, og derved Stølsmaradalen. Det høylytte turfølget som var på vei opp dit bidro heller ikke til å skynte på i den retningen. Men det ble opphold. Og høyt nok skydekke til at vi stort sett hadde utsikten i behold - bare ikke der oppe på Gravdalen, da.
Det var spennende å følge regnet, ned én dal, opp en annen.  Men ikke til oss. Hurra! Bildet er tatt nedover mot Hjelle og Årdal.









Utladalens eget lille tropiske bad. Fra den lille sittebenken så det ut som om vannet bare sprutet rett ut av fjellet. Med mer sol og litt sterkere tro, kunne vi lett tatt et bad og lekt Bali eller Karibien en liten stund.








Med kun små justeringer gjennomførte vi planen. Vi ble passe slitne, passe møre, mer enn passe fornøyde og utrolig stolte av oss selv. Iallefall jeg. Jeg er lett-stolt, og er stolt for oss begge.

Det er mange fjell og mange stier og mange motbakker å velge i, men jeg blir ikke overrasket om vi kommer tilbake til drømmestedene i Utladalen om ikke lenge. Om helsen setter pris på slike stunt en gang til. Regnbuer er som mynter i fontener - en garanti for at man skal tilbake. Og regnbuens ende ligger akkurat på husene på Avdalen!




søndag 6. august 2017

Noen sier at det alltid tar dobbelt så lang tid




Prosjekter tar dobbelt så lang tid, og blir dobbelt så dyrt som man tror, sier de. De som sier det har rett! Bortsett fra at dobbelt er litt forsiktig tatt i.


Men selv lange og vanskelige renoveringsprosjekter tar slutt. Strandhuset er i sluttfasen. Så er det et åpent spørsmål om det er prosjektet eller pengene som tar slutt først.

Det er flere steder som er ferdige i huset nå. Noen steder jeg kan stå og ikke se andre uferdigheter enn at det ikke er malt. Det er ikke mange sånne steder, da, det er en ganske åpen løsning her, men det er ganske oppmuntrende at de finnes. Det er tid for å feire at funksjoner blir tilgjengelige!



Det ene badet er nesten ferdig. Det har vegger og tak og gulv og sluk og litt lys. Og badekar. Stooort. Plass til hele meg og mer til. Jeg hadde tenkt å teste boblefunksjonen, men alt kan jo ikke virke på første forsøk, vel?  Det kom vann. Både kaldt og varmt. Og varmtvannet holdt til hele karet.  Så får jeg teste resten i neste runde. Når flere håndverkere har avsluttet ferien og siger tilbake til vårens avtaler.

Luksuslivet i renovasjonsavslutningen har fullmåne. Nesten fullmåne. Noen timer til og noen småskyer i veien. Nestenperfekt får holde. Det er varmt og vindstille ute. Ideelt for sakte nedkjøling i hengekøye.

Waffel Hund står ikke helt høyt i kurs etter en ureglementert utbryting av haven i kveld. Sauegjerde var ikke nok da en Golden retriver gikk forbi. Nå går han i hælene på meg og jeg kan jo tolke det som at han ber om pent vær. Noen forbedringer trengs på den fronten også. Men det er ingen tvil om at han nyter terrasselivet, han også.



Så holder vi stø kurs mot neste funksjonstest. De kommer på løpende bånd nå!






lørdag 29. juli 2017

Stein Mehren 1935-2017


Stein Mehren er død. Han som bedre enn noen annen kunne beskrive kjærligheten i alle dens faser. Han som lagde bildene som forklarer, i ord og penselstrøk.

Det blir ikke flere dikt.
Jeg er glad for at han rakk å lage mange flere enn jeg kjenner i dag.
I kveld skal jeg finne frem diktene.


Jeg kan bære din sorg
ett stykke på veien
og åpne min glede i din
Men jeg kan ikke leve ditt liv
eller dø din død





Så nær meg er du. Og så langt borte
at det ville være enklere å fange
øyeblikket når en larve blir til sommerfugl
enn det er å røre ved den kalde skyggen din
så du plutselig og varmt ble min igjen

Ja,det ville være enklere å fange
et glimt av en beslått prinsesse
i det hun ifører seg usynlighetskappen
enn det er å stryke kinnet ditt levende....







fredag 28. juli 2017

Turintern oversiktspost

14. 30.8 Himmelstigen til Hvittingen
13. 27.8 Storås
12. 22.8 Fredrikstad
11. 18.8 Storås
10.  9.8 - Slettefjell
9.  7.8 - Merkedammen rundt og Skalhogg
8.  28.7 - Åletjønnskollen
7.  24.7 - Lønnskollen
6.  21.7- Hvittingen
5.  18.7 - Vestfjellet
4.  13.7 - Storås
3.  12.7 - Kjærranåsen/Tretopphytter
2.   9.7 - Storås
1.  8.7 - Slettefjell


Snippane
Himmelstigen, Hvittingen
Holtefjell, Ula
Pinås
Styggemann




torsdag 13. juli 2017

Porter. Gjerder. Kos!



Ikke bare porter, nei.
Det kan være gjerder også.

Kastanjegjerder har jeg mange steder, og jeg er en stooor tilhenger. De siler lys og innsyn helt passe. Bortsett fra fremover - ut over vannet.  Det er det for tett med alle typer tregjerde.

Det moderne materialet for utsiktsgjerder er glass. Glass og blankt eller børstet metall. Det er pent noen steder. Men de som velger det er kanskje ikke likte hektet på utsikt som meg. Jeg vil ikke tåle dugging og ising. Da er det litt bortkastet å satse på store vinduer og sengeutsikt fra 4 (5) av 5 soverom.


Åpent kunne det ikke være, selv om det ville vært det overlegent beste. Jeg har vurdert sikring av dørene, eller tvungen bruk av sele festet til veggen.

Nå er valget tatt, det er i tråd meg forskriftene for sikring - det er wire. Det er lov å si "wire". Både på norsk og nynorsk. Men alternativformen vaier er også lov - på begge målføre. Jeg konverterer herved. Vaier! (Takk Ingrid)


Den lange, smale balkongen foran de tre soverommene mot øst har fått vaiere. Åtte høyder, ni meter i hver.
Og Caelumtakets øst og sydøståpninger har fått hver sin. Det har vært mange vaierklemmer!  Jeg bare nevner det.

Det skulle egentlig bare vært åpent mot vannet og øst - men for å gi det stakkars soverommet mot vest en sjans til sjøgløtt, ble den ytterste gjerdedelen fjernet. Før den ble satt opp. Det var en lur ting! Helt fint å sitte i sengen på klatresoverommet nå, og se utover det som er Strandhusets absolutte pre:  Oslofjorden!


Så tradisjonen tro, jeg er veldig fornøyd. Det ble bedre enn ventet, særlig Caelumtaket. Huset skjermer for nordavind, det er aller mest kveldssol, det høye gjerdet lager le og lunt og kos. Den tørre Rhus Typhina'en (hjortesumak) kom til sin rett (takk Hanna) og hengekøye er standard i rom jeg er fornøyd med.

Kanskje jeg kan sove i den en natt?  I natt?



lørdag 17. juni 2017

Ikke bare én kastanjeport!


Man kan drømme om mer enn én kastanjeport. Jeg har mange steder som kan trenge port, og tre porter å ta av. I dag er port2 på plass.

Port og en gjerdestump på hver side. Energien holdt akkurat, men den holdt ikke til å rydde og pynte.  Men det er lettere å komme videre når de virkelig enke irritasjonsmomentene ryddes unna.




Ikke bare var det stygt med det grønne hundegjerdet som ble plassert der i all hast. Det var upraktisk å tråkke over - jo kortere ben, jo mer upraktisk.


Skapet er et klenodium. Kan bli, iallefall. Ekte og skittent. Gromøkkete, er vel riktigere. Det kommer til å blir sååå fint - engang. Kanskje snart. Det er mulig at det skal lagres på en litt mindre sentral plass.
















Vaktkiwien er litt mer fornøyd, men det høres ut som om hun mener at det snart er hennes tur til å få det fint. Og det er ikke lett med den digre jordhaugen som ligger foran henne. Men engang skal det bli hekk og stenben skjulte søppelkasser og bueinngang.  Vi drømmer sammen.

Jeg tror forøvrig jeg ligger godt an om noen arrangerer Hvem har mest kastanjegjerdekonkurranse :-)




I kveld skal port2 feires med iskaldt vann! Masse iskaldt vann. Og en latte.  God sommerhelg!

søndag 11. juni 2017

Drømmen om en kastanjeport

Med hund i haven, må det være gjerder. I alle retninger, og helst litt på kryss og tvers også. Med valp er det ekstra viktig - han ser jo mer fryktinngytende ut enn han er om han spaserer på veien alene. 40 kilo valp på 10 måneder, uten fungerende innkallingskommando hvis det dukker opp noe mer interessant enn meg. Og med lyd som Rex kan misunne ham!

Det er vel ingen hemmelighet at jeg er svak for kastanjegjerder. Franskmennenes skigard. Ugjennomtrengelig gjerde på rull i alle høyder. Tett for hunden, men ikke for blikket. Ideelt!





Jeg har kjøpt etpar ekstra ruller denne våren, med tanke på terrassene og portbehovet.  Det enkleste hadde vært å kjøpe porter ferdig, men det er helt uaktuelt med de prisene jeg har funnet.










Men så var det Bilka, da.  Med kundeavis på nett og samarbeidsavtale med Claus Dalby.



















Det er jo danske kroner, så det må legges på nesten 20 %.  På den annen side viste det seg at det var tilbud på dem, sånn ut av det blå. 419 ville de ha. Det syntes jeg var greit, og tok de tre som var igjen. Litt transport må til, men med danske havevenner lar det seg gjøre.

Det er ikke første gangen havetilbud fra Bilka har kommet til Strandhushaven. Det var plass til to digre vanntønner i en dansk bil ved påsketider også. Tidligere har jeg hentet ruststativer og ruller med gjerder. Dette er ment som en anbefaling til havefolk på farten - sjekk Bilka. Det kan fort lønne seg!  Og nei - her er ingen sponsing av noe slag!



Den som ikke ble fornøyd, er Waffel. Han ligger og skuler på den! Men plutselig en dag er det nok noen som glemmer å lukke den.  Håper ikke det er deg!

onsdag 7. juni 2017

Anskaffelser

Det er heldigvis enklere med anskaffelser når regler for offentlige sådanne ikke må følges. Her i helt frivillig sektor skjer det etter innfallsmetoden basert på følelseskriterier. Og altfor ofte helt uten dokumentasjon. Det blir problematisk å ha oversikt, følge opp, ikke gjenta tabber - omtrent som i dagens amerikanske politikk.

Derfor har jeg laget litt dokumentasjon av det som står på vestverandaen akkurat nå. Ikkeplantedeanskaffelser. Søkbar, siden den er i bloggen. Og kanskje jeg finner en tidligere fil som jeg kan koble den til. Det ville vært supert. Men er høyst usikkert. Orden har jeg ikke for tiden, nei. Det er bare å beklage.


Tulipantre. Liriodredron.  Noen kaller disse x sinoamericanum - krysningene mellom tulipifera og chinense. Jeg har etpar fra før. De kan bli digre, men vokser tregt i starten. Fint, for på den måten har jeg plass til endel av dem. Iallefall en stund. Det ville jo være moro å få et til å blomstre engang. Dette er Doc. Deforce's Delight. Vanskelig å skille fra Chapel Hill,sies det.  Kanskje litt på fargen på blomsten. Det skal ikke bli lett, nei...


Acer pseudosieboldiana takesinense saaaaktevoksende, lite tre. Må stå lunt
Adiantum pedatum Imbricatum kanskje dobbeltkjøp - husker ikke disse bregnene på A
Arisaema sp Trenger ubegrenset av disse - og er litt utålmodig
Arisaema sp ,
Arisaema sp ,
Asplenium trichomanes dobbeltkjøp - vokser for tregt til å være alene
Athyrium nipponicum Metalicum Stor variant av en jeg har flere små av
Cymbalaria muralis Alba Tabbe?  Den var ubersøt....
Epimedium grandiflorum nana Knøttis
Geranium oxonianum sp Lave, lengeblomstrende
Geranium oxonianum sp ,
Geranium oxonianum sp ,
Geranium  sanguineum Hvit bladkant Liten og småvariegert - navnløs
Geranium  sanguineum Hannelore Diger blomst - knall cyklamenfarget
Liriodendron  Doc Deforce's Delight Enda en. Denne skal også blomstre tidlig(ere)...
Pimpinella  major Rosea Gulrotblomst-ish staude. Kanskje dobbeltkjøp?
Populus lasiocarpa Digre blader - men kan bli stor. En test
Sanguisorba tenuifolia Standup Comedian Høyere enn mine hvite tenuifoliaer
Sassafras albidum Kule blader. Setter rotskudd, men kanskje ikke herdig
Sorbus  wardii Nytt forsøk
Thalictrum kiusianum Dverg, rosa liten blomst
Thalictrum diffusiflorum Nytt forsøk! Småbladet, digre blå blomster

onsdag 31. mai 2017

Paeonia

Paeonia. Navnet med så mange vokaler at det er nesten umulig å skrive det riktig. Men det er én riktig måte, tross alt.  På norsk tror jeg derimot det er 50/50 som sier/skriver pion eller peon. Vi har ingen autorativ navnebestemmer heller, for norske hageplantenavn, så sånn fortsetter det nok. Noen misforståelser blir det, men sjelden uvennskap.

Trepionene har startet blomstringen i Strandhushaven. Den ved vannet først. Pioner er noen av de plantene som overraskende ikke bryr seg om salt. De kommer fra langt inni østasiatiske skoger, men havsalt - det er greit!  Fine planter!

Paeonia suffruticosa. Kjøpt på Hagemessa for mange år siden, og jeg har visst navnet , men ikke i dag.

De skal stå lunt, står det i bøkene. Det er bare tull. Denne står midt i sjøsprøytestbedet - og er aller først hvert år, med mengder av blomster.












Årets sølvvinner er en rockii-pion - Paeonia rockii. Av de ti importerte fra kina, holder fremdeles tre stand. Denne er plassert i haugen bak dammen - full sol  - mye vind og salt.  Tre blomster i år - én opp fra i fjor.





































Tre trepionerstår i kø. Den ene kommer fra en nedlagt have på Nøtterøy, og har ennå ikke blomstret her. I år har den en stor, gulaktig knopp.  Det blir spennende!





Det skjer ikke så mye som jeg hadde ønsket i haven, og det skjer endel som verken er planlagt eller ønsket. Jeg har jo valp. En 40-kilos vilter valp med en hang til å flytte store ting fort i haven.  Vi har funnet ut at istykkerbitte potter blir store sorte skjermer - som lett kutter mange tulipanhoder på veldig kort tid. Jeg vet ikke hvor nyttig den kunnskapen er?





Det jeg trodde var en genial plassering av små vårskatter, i opphøyde bed rundt Palmesypressen, var slett ikke genialt. Nå er de andrepet av sypressens ubarmhjertige rotnett, og må graves opp og flyttes til skogen. Graves er litt lettvint sagt - de må forsiktig vikles ut. Trillium. Anemonella. Anemonopsis. Anemoner. De står i kø og vil reddes.


Når jeg anser det som tomt, skal Helleborus og Hosta få et forsøk. Det ser ut som om de er tøffe nok til å kreve sin underjordiske plass.

Og innimellom glemmer jeg meg, og blir sittende - å luke!

lørdag 6. mai 2017

Venter på gamle miner

 Det ryddes i Oslofjorden. Engelske miner fra da Norge var i krig for 75 år siden.  Det er fryktelig lenge siden - vi er heldige!

Nå kjører grå, militære båter og sorte militære rib'er rundt og leter etter minene, samler dem og frakter dem undervannsveien til Bastøbukten. Skikkelig drønn når de fyres av - og vannsøylen står til værs.  Jeg vil gjerne ha bilder.  Ikke bare på netthinnen i det jeg snur meg når lyden kommer. Snur meg eller stormer mot nærmeste vindu. Litt for sent. Hver eneste gang!


Kameraet står klart. Med telelinse og fjernutløser. Hittil har det ikke vært noe mat for den.  De forsøkene som er med her, er panikknipsing med mobilen.

















Vi venter. Må ha litt lunsj mens man venter. Kanskje det var en uheldig trekk?

Oppå Caelumtaket blir det en fin plass i le for nordavinden. Det nærmer seg ferdig. Men ikke helt, selvfølgelig, det skulle vel være likt seg. Helt ferdig - ånei!

Tilsendt Barcelonabilde.  Jeg er ikke alene om å synes noe er himmelsk.

I formiddag klarte jeg det nesten igjen. Den var stor og imponerende. Skikkelig Geysir-look. Men klarte jeg riktig tastelås på første forsøk?  Nei.

I morgen - da!

Det blir farge på trærne. Løvet spretter så det er en fryd. En dag skal jeg ta en fotorunde. Trur eg! Eller bare nyte fra en terrasse.




onsdag 12. april 2017

De mange prosjekters påske

Påske med kamp på mange fronter!

Det en terrasse som ikke har gulv. Det går jo ikke an å leve med for en terrassedronning som meg. I går og i dag er det kjøpt og målt og båret og regnet og saget etter alle kunstens regler, og innkjøpt sønn har gjort en kjempejobb!  Hurra!

Han avsluttet med å trekke opp bord og to stoler - blir det flere som vil inspisere den nå litt mer moderate fremdriften, kan det bæres opp flere. Enda en aller fineste plassen.



Det som skulle være jobben disse dagene, er grundig nedgradert.  Men det er mindre skvallerkål nå. Nesten tømt i kantene. Spar opp og kjører vekk røtter og infisert jord.







Jeg har også disse to ikke helt diskrete jordhaugene, som skal spres ut i haven. Det er bare så mange barer først. Luking, i klartekst. Når bed har stått uten skikkelig tilsyn i to sesonger, er det rotugress så det holder! Så det tar sin tid. Men blir det veldig mye fint vær, og mer enn normal energitilgang, kan det hede jorden som endte helt ute i veien, iallefall kan settes i arbeid i et passende bed.  Det var bare den lukingen!


Det er slett ikke verst - og kjedelig får det ingen sjanse til å bli.

God påske - jobbepåske!

onsdag 5. april 2017

Torvfri have Oppstart

Strandhushaven har blitt forsømt disse årene med bygging. Den er luket (litt) og vannet (litt mindre), stelt (enda mindre), nytt (ganske mye) og sett på (veldig mye). Det er et opphopet omsorgsbehov.

Og de man er glad i, vil man jo gjerne servere det beste. I klartekst:  Hva skulle jeg putte inn i bedene?  Gjødsel, jord, kukompost, havekompost...   Det er jammen ikke lett å vite hva som er lurt og best.

Torv er ut. Det er de fleste enige om, iallefall i teorien. Og det meste av mat til haver kommer pakket inn i torv. Jeg har bestemt meg for å forsøke torvfritt i praksis. Jeg har ikke mye kunnskap om jord, utover det som har kommet av seg selv etter en leirehave og en sandjordhave og endel års erfaring med planter som dør eller lever. Jeg har aldri tenkt på ph og jeg har tenkt ganske lite på metemark.

Men torvfritt skal det bli. Det er jo litt spennende at det ikke er klar kunnskap å slå opp - her er det rom for prøving og feiling. Og retting!

I fjor kjøpte jeg nesten et lass torvfri jord lokalt (Nestentorvfri Lindumjord fra Taranrød ved Tønsberg). Men bare nesten - det ble ikke overskudd til å gjennomføre. Men andre i området kjøpte, og jeg fikk noen testposer som er spredd ut her og der. Testene ser bra ut så langt, men det er litt lite relevans før en sesong har gått. Men altså: Torvfri2017! Jeg trodde det bare var å løfte mobilen å kalle på en lastebil med jord. Den gang ei!  På tre uker har Drammensfirmaet ikke klart å si når eller om de kan levere, og heller ikke hvor de eventuelt kan levere fra. Eller hva jorden skulle koste. Og glemt meg har de ikke, for jeg har purret jevnt og trutt. Det er virkelig det dårligste opplegget jeg har vært borti uansett bransje på lang, lang tid (bortsett fra et snekkerkrapyl, selvfølgelig, men han er vel utenfor konkurranse). Noen burde lære seg å si: Nei, dessverre, det kan vi ikke klare likevel! Istedet for tirader av bortforklaringer, utsettelser og peking på andre. Veldig synd - for det kan jo hende de har et godt produkt. Om noen får tilgang til det... Tre uker forsinket brukte jeg gårsdagen på å lete opp alternative leverandører.

Det er litt problematisk at havefylket Vestfold bruker det aller meste organiske avfallsmaterialet til å lage biogass. Biogass er fin når man er buss, men ikke særlig hyggelig når man er haveeier. Det er torvjordproduksjon, men når den ikke er aktuell for meg, er det ingen jordprodusenter med mindre enn 4-5 mils leveringsavstand. Og det er et tankekors å få torvfri jord levert med langavstandskjørende diesellastebil.  Den ideelle verden er langt unna!

GrønnVekst  hadde mer orden i sysakene, og satt meg rett over til et hyggelig og kunnskapsrik salgsmenneske som brukte 1,5 time på å tilpasse priser og transportører til et godt tilbud på torvfri jord og kompost levert fra Sky ved Larvik. De lovte levering før påske også. Det er jo ganske fantastisk - min sure, forgjevespurrende treukerlange fortid tatt i betraktning.

Og nå ligger den her utenfor. Mørk og fin og godluktende. Fiks ferdig levert dagen etter første kontakt! Over 20 tonn god mat til deg, Strandhushaven min.

Før foringsfesten luker jeg ugress der jorden skal serveres- skvallerkål, kjerringrokk, småsyre, krypsoleie, krypfredløs, noenirrgrønne tutter jeg ikke vet hva heter, en megetmegetmeget spredningsvillig nellik, korsknapp, løvetann, kveke, brennesle. Sikkert flere også. Jeg tror jeg har dem alle..... Strandvindelen er ikke igang ennå. En slags husvask før festen :-)


Snart er det påske - og det blir ingen fjelltur på meg i år - her skal all tilgjengelig energi brukes til spade og trillebår. Det er helt sikkert!



 Har du torvfrierfaringer?  Jeg er lutter øre.  Har funnet noen som vil si noe om det, men ingen som har forsøkt selv.  Har du?  Eller har du hørt om noen?  Eller har du tenkt på det - men bare funnet 18 liters småposer til 225.- og gitt opp?