søndag 22. april 2018

Ser ut over land, ser ut over vann...


Da var hun hjemme, storfuglen.  Den aller første og største!, storfuglforelskelsen.  165 høy, og barnebarnet ser den knapt der oppe i høyden, foretrekker andre. Det er jo fint at vi alle har vår favoritter. Blant fugler, som blant planter - eller andre interessemuligheter i haven. Noen foretrekker jo fisk!  Og rosa plastflamingoer. Eller tagetes. Folk er rare, og jeg er opplagt folk!


Sneen er borte i Strandhushaven, men det har stått ganske stille lenge likevel . Jeg forsøkte meg på et ME-rehabiliteringsopphold. Fire uker ble fort til bare én, og jeg kom hjem med en mave i ulage og sjokkert over hva norsk helsevesen tilbyr av "behandling". Hjelpe seg!  Mer om det siden, selv om jeg ikke ble så lenge at behandlingen ble et uttalt problem, har det tatt tid å rette opp psyken.





















Men reddet av en sen vår, er jeg likevel ikke veldig mye mer forsinket enn jeg pleier.  Min trofaste væpner, tilhengeren, ble litt dårlig behandlet i vinter, og trengte MYE omsorg. Selv om jeg er veldig opptatt av  metallfugler om dagen, er det langt utenfor min mulig innsatssfære å forvandle et galvanisert skjelett tilbake til en fungerende tilhenger. Så heldigvis fikk jeg hjelp!

Hurra, Hurra og takk og takk!

Og nå står hengeren på gaten full av alle haugene som hadde hopet seg opp i haven og gjort den ekkel og utrivelig. Da er det kanskje mulig å ta med kameraet ut der en dag.  Det er nemlig vårblomstring. På busker og på bakken. Ikke så mye som det kunne vært, men ikke så lite som det kunne blitt heller, etter alle de fryktelige månedene med barfrost!

Den store fuglen kommer som de andre fine fuglene fra Camillas nettbutikk Syverud Gård. Det er nettbutikk og det funker jo bra som regel, men det er noe spesielt med å få tatt på og sett hvor fine de er i virkeligheten også.  6. mai skal Camilla og Frank ha åpen dag på Syverud Gård i Sande.  Har du mulighet til å ta deg en tur, vil jeg nesten insistere på at du gjør det!  Kanskje du blir like bergtatt som meg?  I tillegg til varer fra nettbutikken, vil du se mange spennende trær - både pent og ordnet i trehaven og oppover lia bak gården, Woodlandet, som det heter på det nye norske.

Jeg og storfuglen sitter/står på Caelumtaket og speider. Ut over havet (storfuglen) og ned i haven (meg). Her oppe fra er det heldigvis bare store linjer man ser - hun ser neppe mat - og jeg ser ikke liljebillene herfra.

Kanskje vi ses på Syverud 6. mai?




tirsdag 13. februar 2018

Sne og fugler - ekte vinter hjemme


Endelig ble det min tur. Hvit sne og sol, slik som alle andre har hatt i lange baner siste måneden. Null barfrost heretter! Iallefall til det tiner... Det skal bli en spennende opptelling til våren. Jeg er redd mye har meldt overgang til komposten. Men den tid, den sorg!  Nå er det sol og nydelig have.  Jeg har gått en liten runde.

De to store, nye fuglene er av den litt engstelige sorten, har jeg forstått.  De er jo nye i Norge, bare få dager på Syverud Gaard holder ikke som aklimatisering. De får ta den tiden de trenger. De skal jo bo her for bestandig, så vi har tid!

I går kveld våget de seg ut på verandaen - i dag har de sneket seg helt ut på kanten.  Det virker som om de har bestemt seg for å stå sammen.  Det var ikke min plan, men vi får se hvordan det går videre.

Waffel passer på, mens han nyter duften av rust!







Det var en fornøyelse å gå i egen sne. Den skjuler alt jeg ikke vil se. Alt som lager arbeidsomme luke- og jordfjerningsplaner for sommeren, alt som ikke ble eller ikke lenger er som det skulle. Nå er det bare nytt og rent og hvitt.  Jeg tok den indre runden, over plattingen - den ytre var nok ikke like jomfruelig. Det er Waffels treningsbane.

De taler for seg selv, disse bildene. Jeg skal ha dem og ta dem frem på dager som ikke kan måle seg med denne.








Neste uke er det vinterferie. Jeg håper og tror på godvær og besøk på Caelumtaket. Kurvene med ull og skinn står klare! Servering kan vi få til også.  Og vi har en ekstra spade for å lette tilgjengeligheten om det skulle være ønskelig.  Hengekøye? Drømmer!  Ja - det gjør ikke noe om det kommer en sommer :-)


fredag 9. februar 2018

Harmonisk interessekræsj


Det er vinter.  Sne og ski. Skiturer. Det er jo bare fantastisk. Noen steder i Vestfold er det over en meter sne og oppover på Mjøstraktene er det enda mer. Og jeg har vært på skitur. Kanskje det kan bli enda flere etterhvert!

Men her hjemme er det veldig begrenset med skiføre. Bare flekker og regn, litt kulde og barfrost. Så ute er det ikke håp om verken det ene eller det andre. Men inne kan jeg la havegalskapen flomme!

I dag er stuebordet blitt såbord. Plast og vann og jord og frøposer. Det er opplagt alt for lite frø!  Heldigvis er det muligheter på nett. Norske og utenlandske frøbutikker bugner. Det er nå drømmene skal inn i postkassen.  Jeg vet ikke om det er Posten lokalt, eller noe annet sted, men i år strever jeg med å få hjem de utenlandske bestillingene. Det står at de er sendt, men ukene går. Skulle tro Posten allerede hadde satt ned frekvensen til levering én gang i uken, og knapt nok det :-(   Jeg var og hentet metallfuglene mine på Syverud Gaard, og fikk med meg endel frø, heldigvis. Da har jeg noe å starte med.

Oppvaskmaskinen er på laget, og potter og såbrett blir rene og pene. Snart. Å slippe å håndvaske pottene er en skikkelig hjelp.

Planen var å så i dag, men det er vel bare å innse at det er i morgen som er sådagen. Eller kanskje lørdag. Det er fortsatt god tid, selv for de frøene som tenger god tid. Verbena bonariensis. Og staudene som trenger en kuldeperiode. Jeg husker aldri hvilke det er, så de ender vel ute alle sammen for sikkerhets skyld. Så kan de spire der, eller bli tatt inn om jeg plutselig får ledig tid utpå våren. Det er riktignok aldri skjedd før. Priklingen vil vel komme som et sjokk i år også.


Jeg har altså hentet fugler. En hel liten fuglefamilie. De står fremdeles inne og venter på en passende dag å gå ut. Sol, ikke vind, ikke sliten...  Det skal bli så bra!




Den ble ferdig, oppvaskmaskinen. Og pottene var gullende rene. Litt hulter til bulter inni der, men rene som de skulle være.

Plastlokkene til minidrivhusene derimot.  Rene de også, men helt istykkersmeltet. De tålte jammen ikke mye! Totalt ubrukelige. Jeg har flere, men det krever ny leting.  I morgen. Eller no. Uten lokk er det et risikabelt såpotteliv på badegulvet. Waffel er riktignok ettogethalv år nå - men at han ikke skulle undersøke nøye potter på gulvet om han har anledning er helt utopisk!


Ulempen med å hente fugler selv, er at man ser de man ikke har bestilt.  Og det var en fiskeørn der. Jeg trodde den var stygg. Det har hvite bildelrester som en del av "fjær"drakten.  Men det var ikke stygt. Det var skikkelig fint. Og jeg lider kjøpemernåmedengangellervente-kvaler. Sånn er det når jeg har vært sulteforet på disse metallfuglene i så mange år, og så er de plutselig der. Her er fiskeørnen - jeg tenker å sette den på en kastanjestolpe Syverud Gaard: Fiskeørn



Passer med en fiskeørn her, ikke sant?

mandag 29. januar 2018

Metallfugler, en gammel forelskelse


Det viktigste i haven er jord. Og planter. Rom og plattinger, småhus og sitteplasser hører til. Mine haver har også ting. Haveting. Stæsj. Pønt! Helst brukskunst


Helt siden jeg blodfersk begynte med have på Høybråten i 2005, har det dukket opp saker og ting i haven. Stener på stilk, små metalldyr. De fineste metallsakene fant jeg i England, i butikkene i tilknyttet de store havene.

Den aller første var en liten fugl som fint fikk plass i kofferten. Den bodde i kryptimianen under Prunus Kanzan - tross sin lille størrelse fikk den mye av min oppmerksomhet.


Ser du ham?  Han sitter helt inntil stammen!



Haveturer til England innebar nyanskaffelser; det var lett panisk om jeg ikke hadde funnet noe når det nærmet seg hjemreise. Kew er et sikkert sted, de har til og med en liten Robin i nettbutikken sin, men London er ikke noe selvskrevent sted på en havetur. Det er jo så uendelig mye britisk have jeg vil se! Og de store fuglene var uoppnåelige. Større enn koffert funket ikke. For Zimbolic sendte ikke utenfor Storbritania.


Jeg skjønte jo etterhvert at det var derfra de kom. Bak det spesielle navnet skjuler det seg et selskap med en forretningsidé jeg falt for like kraftig som jeg hadde falt for produktene deres. Figurene produseres i Kenya og Zimbabwe, og de laget av gamle tønner og annet jernskrap. Av lokale kunstnere. Og rosinen i pølsen - folkene som jobber med dette får skikkelige og langvarige arbeidskontrakter.  Det er jo drømmeoppskriften på bærekraftig samarbeid med folk i land som mangler penger blant innbyggerne sine.


Vaktdyrene i arbeid. Det er ikke en ting til lands eller vanns som unngår deres alltid våkne øyne

Fuglene jeg har fått med i kofferten står ute hele året og har gjort det i mange år. De ruster ikke, og ser ikke slitne ut heller. Noen jobber - her i måkeland er det fint at det allerede er opptatt på stolpene når måkeflokkene seiler over haven. Sparer utrolig mye vaskejobb!


Men jeg drømte fortsatt om de store fuglene - de som er over to meter høye og virkelig hadde villet noe i haven min.  Men i en koffert...  nix.  Små, runde Kiwier ble med hjem i stedet. Ikke for å si noe galt om kiwiene, altså. Det er nok de jeg får flest hyggelige tilbakemeldinger på når jeg har besøk i haven og de oppdager de trivelige, lubne fuglene. I vinter står mammakiwi ute på velkomstplassen foran døren, mens kiwibarnet får bo i vinterhaven Caelum. Til glede for barnebarnet.




Og jeg har kjøpt fugler og andre saker jeg har kommet over her på berget. I metall. Men de færreste av dem har jeg nå, for de tåler ikke å bo ute. Og det burde være et minimumskrav til havepønt!





Nå har imidlertid lykken snudd!  Det er en nettbutikk som selger fuglene, og dyrene forsåvidt, selv om jeg er mest opptatt av fugler. I Norge. Plutselig er store lykkedyr oppnåelige. Hurra!

Nå har jeg akkurat bestilt to hegrer, ikke de diiigre som jeg forelsket meg i aller først, for de finnes ikke mer. Og en trane med topp på hodet! Det er nesten utrolig etter alle disse årene at det er mulig å kjøpe fuglene i Norge. Jeg gleder meg til å sette dem godt fast på Lillehustaket, så de kan speide utover måkeflokkene.

Og jeg gleder meg over at så flotte produkter kommer helt fra Zimbabwe og Keyna til have-u-landet Norge. Fine, skikkelige, holdbare og morsomme.  Det blir egentlig ikke bedre ;-)

Og nettbutikken?  Den heter Syverud Gaard.  Du finner den her:  https://www.syverudgaard.no/

Nettbutikken er nyopprettet og drives av en havevenninne som har fulgt min metallfuglinteresse på nært hold i mange år. Hun var heldigvis lutter øre da jeg forsøkte å hinte om at dette, dette var fine saker å gjøre tilgjengelig! Og for ordens skyld - jeg har ingen interesser i butikken, bortsett fra at jeg synes vi havefolk i Norge fortjener slike kvalitetsting som dette!

Vakter skal stå litt bredbent, ikke sant? I all slags vær 
Jeg har delt denne bloggposten på Hageglade på facebook - en lavterskelgruppe der alle hageinnlegg og hagerelaterte spørsmål og jubelinnlegg er velkomne.

søndag 3. desember 2017

Julekorttur på Krokskogen


Første søndag i advent. Lita, rød stue i skogen. 




Med litt godvilje i beslutningen var det kjørbart helt opp på tunet. Småskummelt, dype spor og ingen retrettmulighet. Men veldig deilig å få all bagasjen ubåret opp!


Vi begynner å bli gode på bålmat.  
Denne turen ble det elgburgere i jernpanne til lunsj og 
lammelår med hele tilbehørspakken til middag. 



Hund på tunet. Hund med utfartstrang. Eier med kontrollbehov. 


Ut på tur! 
Lav sol og høy himmel. 
Akkurat har var det mer lav sol og høye trær. 
På vei opp mot Bounty og Rognlia.



Kan man ønske seg mer sne, klare skiturmengder, men ikke på veien?
Uansett - vi kommer tilbake så snart vi kan!

lørdag 11. november 2017

Siste planting 2017

Plantetid. Siste innspurt. Dette er oversikten, når endel skal flyttes til våren. Lett panikk. Høstsalgplanter, og andre saker som bare ikke har kommet seg dit de har skullet. Eller ikke visste hvor de skulle.

Men neste år, sa superoptimisten. Da blir det nok andre boller!


Rom 2017:
Clematis Green Passion  (Nummer 2)
Clematis integrifolia Rosea
Clematis integrifolia Olgae
Clematis Andante
Clematis Exiting
Clematis Temptation
Clematis diversifolia Inspiration
Clematis Lucky Charm
Clematis Baby Doll
Clematis Ibi
Clematis Esther
Clematis viticella (arten)
Clematis utenlapp Vigorøs

Cedrus deodara -uten navn Rom 2017
Cornus cousa Rutgan EK 2017

Cotoneaster pracox - oppstammet 0,8 cm Nordstrand 2016
Salix, oppstammet 0,6 m Rom 2017
Viburnum farreri 'December Dwarf' Vegge 2017
Acer griseum EK 2017

Acer cappadocicum Aureum
Acer pensylvanicum Erythrocladum Ødegård 2017
Barbusk, med stive nåler, Vegge 2017

tirsdag 17. oktober 2017

Clematis - på tampen

Noe av det fineste jeg vet er clematisblomstring. Fra tidlig vår til sen høst - store, vulgære, fylte. Lette tynne, sarte. Og alt imellom.

De trenger litt stell,  og de er primadonnaer. Sesonger uten tilsyn har vært dødlig for mange.  I dag har jeg fyllt på men litt høstsalg fra Rom.

Rom er clematiselskernes mekka - de har mange, fine, spesielle - og dyre.  I sommer oppdaget jeg at det er uventet godt utvalg på Hesleberg også.  Det er blitt bedre tider for clematisinteresserte som vil inspireres der og da. Egenimport av planter er på den annen side blitt mer styrete.  Så vi er like langt?

Her er dagens lykkeliste:

Clematis viticella Wonderful, 3 meter, rosa, juni-oktober.



Clematis viticella Emilia Plater, 2-3 meter, lyslilla, juli-oktober.



Clematis patens Paradiso, 2 meter, rosa med mørkere kant, juni-juli.



Clematis viticella Kaiu, 4 meter, lys rosa, klokker, juni-september.



Clematis patens Green Passion, 2 meter, fylt lysgrønn, juni-juli.



Clematis viorna Peveril Peach, 2 meter, lys rosa, lukket klokke, juni-september


(Bilder fra nettbutikken)

Så har du en ledig vegg, eller stamme, eller skråning - så gjelder det å kjenne sin besøkelsestid. Nå :-)

mandag 16. oktober 2017

Ventebedtid -eller noe


Innkjøpsstoppen klarte jeg å holde ved like til langt ut i juli. Med noen mindre unntak. Og det er ikke mengder som har kommet til etterpå heller. Men noen kasser står og roper, selvfølgelig. og siden årets sydveggprosjekt ikke er ferdig, må det vetebed til. Enkelt og kjapt, alle planter i jorden og ingen energi tapt.  Jeg har til og med fått hjelp til sortering av døde og levende skatter, og de er plassert på plenen ved det nyoppgravde bedet.  Da skulle vel lykken være komplett?  Sol er det også, og jeg har ledige timer.

Klang sa det da fjerde rad med iris skulle ned. Klang - ved siden av også. Sten er gull, det er jo det, men hvorfor akkurat her, da?  Akkurat i dag hvor jeg faktisk hadde kommet i gang med litt graving?  Og den rører ikke på seg med spetthjelp heller, så den er enten stor, eller ligger tett sammen med mange venner.


Waffel ble uansett inspirert - og gravde opp sin store Ragnhildpresang fra et ukjent sted.
Aldri så galt, er det godt for noe.

Hilsen fra Strandhushaven, stedet som er lite besøkt av sin eier, men alltid byr på spennende overraskelser om jeg våger meg ned i jungelen.

torsdag 14. september 2017

Det store målet - fjelltur

Mellom Avdalen og Stølsmaradalen
Fjelltur kan være så mangt. Lange, krevende blodslitturer. Kjappe toppturer. Hyttetur. Biltur. Jeg har i perioder drevet med alle disse. Og nå også daltur. Daltur er absolutt ikke det samme som nedtur - heller det motsatte av topptur.

Også tidligere i min ME-karriere har jeg hatt bedre perioder og muligheten til å gå tur. Konseptet Blomstertur. Jeg gikk kronblader ut fra huset - og innom for å sjekke om det var tilrådelig med en runde til. En metode for å kontrollere belastningen når jeg foretrekker tur, trim og trening utendørs. Samme prinsippet er brukt i år. Forholdsvis korte turer med innlagt motbakke, og målet har vært å kunne gjøre det samme i fjellet. I helgen var jeg på tur! Jeg har "bare" mild ME nå. Mild høres jo ganske greit ut, men det er temmelig invalidiserende med uforutsigbarhet og alle viderverdighetene. Når jeg ikke kan yte nok til å klare min 50% jobb, har den forsømte "treningen" fått gull-plassen på energibrukslisten, der jobben vanligvis troner alene. Ikke trening som normale folk trener, men det er jammen slitsomt nok på den syke måten også. Når det står på, og etterpå.

Tur er store greier. Jeg er fjellgal og blir lykkelig av bratte bakker og store steiner. Lang utsikt og hivende pust. Turstøvler og våte klær i teltet. Heldigvis er det tur selv om ikke alt dette oppfylles.

Vi var to på tur. Med ulike grunner for å velge korte dagsetapper og heftige motbakker. Det er et lykketreff å finne noen som matcher uvanlige turprioriteringer.  Og det ble en helt fantastisk opplevelse. Store og små fantastiskheter.

Den største var Vettisfossen. Her er den rett før den satte utfor!
Vettisfossen

Bildet under er tatt skjelvende utfor stupet, liggende på maven. Det var virkelig ille. Kvalm og ustø vaklet jeg i sikkerhet og så på andres dødslek (forsiktig titting) på kanten.
Og til slutt fra det mer offisielle fotostedet på andre siden. Der gikk jeg ikke ut på kanten, nei, så det er ikke hele frittfalllengden. 275 meter fritt fall. Høyest i Norge, Norden og Nord-Europa.

Neste dag gikk vi inn og så den nedenfra. Imponerende det også. Både fossen, og at vi hadde overskudd til å "bare" stikke inn der en morgentur.
Vettisfossen



Vettisfossen


Vettisfossen

Telt var ikke aktuelt på denne turen. Vi ville ha mer enn nok med å frakte oss selv og det nødvendigste. Ikke telt, men lakenpose og betalingsvillighet for fullpensjon, stedlige madrasser og dyner. Utladalen har mange bomuligheter, men om man ikke regner med hyttedronningen Skogadalsbøen helt innerst, er det to betjente:  Avdalen og Vetti. Vi bodde på begge. Hver sin sjarm - men Avdalen vant vår sjarmkonkurranse på den ikkeeksisterende bilveien. Vetti har bilvei, og ganske mye trafikk.  Det er selvfølgelig mange fordeler, og Folkeveien er ingen motorvei, men ...  du skjønner sikkert!

Avdalsfossen
Her er Avdalen. Eies av en lokal stiftelse og drives i stor grad på dugnad. Årdøler er et folk av dugnadsvillige sjeler.  Ikke bare sjeler, de har opplagt både hoder og hender også. Det er nydelige bygg. Det er skikkelig og pent holdt, og det er en vilje til å formidle den kulturen som levde her til utpå seksitallet.  Da Avdalen og Hagaberg bare hadde en fjellrenne som adkomst. En renne som ingen anbefaler vanlige fjellvandrere - iallefall ikke ned - iallefall ikke når det er vått. Inne er det trivelig, men med litt mindre helhetlig grep om tidsånden, kanskje. Madrassene er dessverre 60-tallet verdige. Vi koste oss i vedfyrt stue og med hver vår sovesal. Før middag. Etterpå var det umulig å ikke sovne.

Når jeg måtte ut i gryotta, kunne jeg jo likegodt ta meg en runde og hilse på hus og måne. Både sauene og hønsene sov.

Avdalen

Avdalen
Dette er Vetti. Selveste Vetti. Jeg kalte opp min første pc på IRI etter den på åttitallet. Den ble stjålet - det eneste som lå igjen var paragraftasten. Det var da jeg lærte alt om back-up. Etter tyveriet, altså. Vetti. Vettismorki. Vettisfossen. Kan ikke bli stort finere, vel?

Vetti

Husene fra en annen vinkel - det bygges litt hist og pist. Organisk planlegging. Iallefall gjennomføring.

Vetti















Og Vettismorki. Grønnere enn jeg husket den, men med like stille tjern som plutselig bare ligger der, rett foran. Med de fluordøde trærne alle steder vinden bar med seg industriens avfallsstoffer. Rekker av døde trær der vinddraget kom over en ås, og ellers spredt rundt i hele Utladalen. Men mest her. Vi kom i snakk med en Bergensgjeng som hadde leid noen av selene på Morki i 50 år. De koste seg med bål og gjorde setervollen levende for oss som gikk forbi. Opp bakken fra Vetti måtte de, og fireåringen hadde gått selv. Slikt blir det turgåere av!
Vettismorki

















Vettismorki tatt fra andre siden av dalen

Med litt mer bærekapasitet kunne vi ha bodd på Gravdalen, etasjen over Avdalen. Ubetjent DNThytte med standardnøkkel. Bålplass, sitteplasser, og irrgrønn, nyslått bø. Og utsikt. Og nyoppusset hytte. Dette har vært dugnadskrevende!

Gravdalen
Merkelig at det ikke var kø for å bo der - men det kan ha vært for sent og for vått. For værmeldingene var ille, selv spådommene ikke slo til. Det ble meldt masse regn eller sol - ute i verden var det stort sett opphold og overskyet. Medbragt gass og Rettikroppen. Kaffefrapulver er ikke min greie - spørs om ikke litt økt bærekapasitet betyr espressokanne, når/om den kommer.

Utsikten var helt utrolig. Begge veier. Hurrungane og Jotunheimen. Litt høyere skydekke, så hadde tindene syntes. Neste gang!




Gravdalen



Vi klager ikke på været.  Regn regn, sto det. På Yr og Storm. Og Pent. WR.  Så værmeldingen fikk oss til å droppe Brendeteigen, og derved Stølsmaradalen. Det høylytte turfølget som var på vei opp dit bidro heller ikke til å skynte på i den retningen. Men det ble opphold. Og høyt nok skydekke til at vi stort sett hadde utsikten i behold - bare ikke der oppe på Gravdalen, da.
Det var spennende å følge regnet, ned én dal, opp en annen.  Men ikke til oss. Hurra! Bildet er tatt nedover mot Hjelle og Årdal.









Utladalens eget lille tropiske bad. Fra den lille sittebenken så det ut som om vannet bare sprutet rett ut av fjellet. Med mer sol og litt sterkere tro, kunne vi lett tatt et bad og lekt Bali eller Karibien en liten stund.








Med kun små justeringer gjennomførte vi planen. Vi ble passe slitne, passe møre, mer enn passe fornøyde og utrolig stolte av oss selv. Iallefall jeg. Jeg er lett-stolt, og er stolt for oss begge.

Det er mange fjell og mange stier og mange motbakker å velge i, men jeg blir ikke overrasket om vi kommer tilbake til drømmestedene i Utladalen om ikke lenge. Om helsen setter pris på slike stunt en gang til. Regnbuer er som mynter i fontener - en garanti for at man skal tilbake. Og regnbuens ende ligger akkurat på husene på Avdalen!