søndag 28. april 2013

Det er noe på gang!


Lokal nyttebåttrafikk er litt eksotisk. Den lille båten til Horten Havn har hentet en enda mindre venn. Og den mye større skyttelbåten til Bastøya kommer bak. Begge båtene forsvinner snart bak Molo'n og Vestbybrygga, så jeg får ikke vite verken om de kolliderer eller hvem som kommer først. For noen dager siden. Da var det helt stille på fjorden. og ganske varmt.


Daglilje- og primulabeddet er endelig i gang. Det er uker siden sneen gikk, men bakken har vært stiv til et nivå langt under normalt.  Normalen er ca 2 cm. En klynge Iriser har trossen frosten. Én av 10 klynger.  Jeg er redd resten er omkommet.


















Tulipanene er på vei. Muren samler varme, og dette er det varmeste bedet av alle.  Jeg blir litt utålmodig for byggingen, for annet enn løk kan jeg knapt sette her det skal graves. Jeg hadde håpet på denne sommeren....


Dagens innsats for en bærekraftig utvikling. Poteter er satt. Berber. Kjøpte dem på Rom, og fikk opplyst at dette var den tidligste sorten de hadde. Sjekket da jeg kom hjem, og den "kan ikke konkurrerer med tidligsortene" - sier Bioforsk. Dumt med feil/feiloppfattet informasjon - jeg mener jeg så Aksel i samme stativet - det var vel den jeg skulle hatt.  Men ikke for det, det er ennå ikke mai, potene er faktisk i jorden, og jeg kan kanskje nye hvit/gule jevne knoller allerede i juli.  Om det bare blir litt varmere!
Eks-rosebedet er luket. Mye løvetann, brennesle og etpar andre krypsaker er fjernet. Og gress! Det står igjen noen roser. Spørsmålet er om jeg skal fjerne dem - eller om jeg skal hente andre roser som står på vent andre steder og sette her. Det er lyst og åpent, god jord og mye oppmerksomhet med denne plasseringen, og jeg har ingen klar, ny plan for området. Men det kan jo plutselig komme....




En god og en dårlig nyhet. Venstre:
Død Gunnera.
Høyre:
Levende clematis med grønne skudd.









Flere gode nyheter. Mer Iris i blomst. Disse sto plutselig bak i skogen - bare noen timer etter at jeg hadde renset området for rusk og rask.







Samme sted står en Pulmonaria rubra.  På bristepunktet. Det sto en Pulmonaria i ventebedet også, kom jeg på nå.  Den skulle vært flyttet i fjor, sammen med de andre, som slapp vel unna ved å gjemme seg inni virrvarret. Nå er det ikke så mye annet å gjemme seg i der.



I en av høsten nyoppgravde hauger ble det satt masser av Iris reticulata.  Cantab og Harmony.  Nå kommer de. Litt ujevnt, så jeg får håpe de står en stund - det skal bli mer blått oppover her!

Neste gang skal jeg ta bilder først, og jobbe etterpå.  Da kan jeg kanskje unngå å traske sliten rundt i kuling og forsøke å ta bilder.  Skjelvende motiver og skjelvende hender kan ikke fullt ut kompenseres med gode funksjoner i kamera og objektiver.

torsdag 25. april 2013

Får man ikke den ene, så får man nøye seg med noen andre......

Jeg vil ha et Cercis canadensis Forest Pansy! Siden jeg så det i en sydligere have i fjor, har jeg villet ha det. Men, siden jeg ikke vant Cercislotteriet i år, får det bli et annet år. Helt tilfeldigvis har jeg funnet trøst, allerede etter noen få dager.

Tulipantre. Liriodendron tulipifera Aureomarginata. En gammel helt, fra 1903. Ikke mitt tre, da, men formen. De dårlige nyhetene er at den skal ha tung, fuktig, dyp og næringsrik jord. Det står at den blir høy, men om man slår av litt for norsk klima, er det ikke så ille likevel. De gode nyhetene er at det blomstrer, at det har noen eventyrlige blader - både i form og farge, de kan bli opptil 18 cm tvers over. Blomstene er store, gulhvite og duftende. Og kommer tidlig på sommeren. Det står ikke noe om hvor gammelt treet må bli før det blomstrer. Heldigvis, kanskje?

Og Neverkirsebær. Prunus serrula. Barken er vidunderlig.  Og når den plasseres så du får solen bak, gløder de løse barkslufsene. Og ikke blir den veldig høy heller. Den er bare pen!

Det var det. To trær. Trøst.  De skal hentes en dag. Snart. Bare jeg får tryllet inn litt dyp og fuktig jord. Heldigvis står det ingenting om at de skal ha lune og skjermede plasser. Det er vanskeligere å finne en god jord.

Dendrofil. Jeg innrømmer det nå. Det hjalp - trøstedendroshopping!

fredag 19. april 2013

Dramatisk, men optimistisk




Ikke alle dager funker. Dette har vært en av de som krever flere pauser enn innsats. Både inne og ute. Men den gode tingen er at det virkelig kjennes som vår når jeg ute. Plenen begynner å bli litt grønn på de tørreste stedene. Krokusen trenger bare litt mer varme, så kommer den. og tulipanene har stukket sterke blader opp av jorden.

Våririsene svikter i år. Endel er på vei opp, men det er tydelig at den første troppen ble fanget av frosten. Gjennombløte spirer står igjen - de blir aldri blomster. De som er på vei opp nå, har nok bedre forhold i vente.

Først nå kommer noen flere sneklokker. En her og en der. Jeg er ikke venner med Ixusen igjen ennå - så bildene er så som så. Den skal jo ha en ok macrofunksjon - men neimen om jeg husker hvordan.


Sol på Bastøy nå etter at solen er borte her på vestsiden. I morgen satser jeg på bedre forhold - ute og hjemme! Den utsatte Veggeturen - heldigvis lå åpningstidene på Facebook og lovet lørdagsåpent. Da er det håp for Viburnumplanting i morgen likevel.


God helg.  Den lille regnbuen kan vi jo dele!

torsdag 18. april 2013

Inspirasjon - eller påtrengede kjøpelyst

De tidlige gartneribesøkene på våren er litt magiske. Selv om staudebordene på Vegge fremdeles var tomme, sto det grupper av potter med busker innover i hagesenteret. Nye og overvintrede.

I motsetning til min, som ikke har hatt utvikling av knoppene i det hele tatt siden den ble plantet i høst, sto to Hamameliser i fullt flor på Vegge i dag.


Hamamelis intermedia Arnold Promise er gul. Knall lysende gul. Blomstret som et uvær!

Diane blomstret også, jeg har lagt bilde av den ut på facebook. Litt rødere, eller brunere, på et vis. Det er en død Diane som står her ute. Lurer på om hun skal bli stående en stund - om hun plutselig skulle komme tilbake, på et vis?  Jeg trenger jo ikke plassen ennå...


Midt i februar klaget jeg min nød i et innlegg her i bloggen - over at de fine gartneriene ikke hadde skikkelige søkbare lister over godbitene sine.  At det var så vanskelig å finne hvilke godbiter som gjete seg i nær- (eller fjern-)miljøet og at jeg ikke fikk treff når jeg lette etter noe som faktisk befinner seg ganske nært. Jeg klagde flere steder også. Et resultat er kommet - nå er Vegges lister søkbare.  Jeg håper det hjelper flere enn meg -- men altså:  Hold dere unna Cercisen min!  Selv om jeg tuller i år også - jeg skulle bare bestemt meg!  Men det var denne andre, Disanthus cercidifolius, som har lignede blader og som er litt mer herdig og tåler vind bedre. For jeg har jo vind. Hele tiden. Men den er mer som en busk. Mer som det røde hjertetreet, kanskje? Cercidiphyllum japonicum Rotfuchs. Det ser jo også mer ut som en busk. Har Disanthusen enda rødere blader?

Men det som tok kaka i dag, var Viburnumene. Det visst jeg kanskje, selv om jeg hadde glemt dem siden februar, da de ble skrevet opp på årets godkjentliste. To sto og blomstret i pottene sine. De skrek og hylte, som Bieberfansen omtrent, men jeg lot meg ikke bevege en millimeter. Prinsippfast.

Prinsippfast for prinsippenes skyld, skjønner jeg nå. De står jo på godkjentlisten. Jeg vil ha dem. Jeg trenger tidlig vårblomstring og Viburnumer er herdige og trofaste busker som bare blir finere og finere med årene.

Denne rosa her, Viburnum farerri, tåler liksom ikke vårvind. Sies det.  Det må vi iallefall se på.




 Viburnum  Eskimo Krossved
Viburnum bodnatense  Charles Lamont
Viburnum nudum  Pink Beauty
Viburnum plicatum Pink Sensation
Dette var de som sto på godkjentlisten. Hvilken som blomstrer nå, er ikke godt å si, de er ganske like på tilfeldige bilder på nettet. Og det er tydelig at jeg må titte litt mer på dem, den farrerien dufter til og med! Kanskje de alle dufter?

Men saken er klar - jeg må en tur opp i morgen også. Jeg kan ikke risikere at det samme skjer som med cercisen i fjor -- at noen fremmede kjøpte mine ting. Her skal det Vibornumhandles.  Handler jeg nå, får jeg jo glede av årets blomstring også!

Og lørdag skal jeg på Rom og hente Princess Kate som er klar for levering. Det passer jo superbra, nå som hullene ved rosebuen er klare, og jeg har tenkt at det er der hun skal stå! Jeg kan mase litt der også - en oversikt over det de har ute hadde vært fint....

mandag 15. april 2013

På den grønne eng..

På den grønne eng skal det anlegges en liten rosehave. Det er ikke så godt å se ennå. Engen har et snev av sleip, gråbrun klinete jord - helt ulik det utseende den har inne i mitt hode!

Men jeg er såvidt i gang. Trinn én ble gjort i fjor sommer. Det vil si, hva som er trinn én og null og trinn minus én, minus to etc. er er definisjonssak, men iallefall var det først i fjor at det ble planert og flyttet noen roser ned til plassen mellom småhusene. Jeg lette i tidligere bloggposter etter skiferplassen med rosene, men den var ikke der. Vanskelig å lage lenke til en post som bare er i mitt eget hode. Kanskje jeg ikke syntes plassen var ferdig nok?  Det er en tanke som kan ha noe for seg...

Trinn to er uansett å trekke rosene ut i Langaksen. Her har den store terrakottakrukken stått. Askebegeret, ble den døpt i fjor sommer. Nå har den byttet plass med rosebuen fra kjøkkenhaven.

Rett er det ikke, og aksen er skjev i forhold til gjerdet, til husene og til stenkanten. Da er det bare mavefølelsen som kan gi riktig retning.





Denne gule vårhilsenen kom opp av en potte i går. Jeg har ikke den fjerneste idé om hva det er, utover at den er gul som smør og velkommen som den aller første slurken med pils i solveggen.

15 cm, tynne blader. Blomsten er 2-3 cm i diameter ytterst. Et litt forsinket påskemysterium.




Dagens innsats er gjort. Jeg skulle sjekke om det fremdeles var tele. Det var det ikke! Nå er det spadd rosehull ved hvert hjørne og forsøksvis rettet opp "bunnen" med de overskytende massene. Tid for tenking. Skal det bare sås til med gress?  Legges singel?  Lages en forbindelse med den andre singelplassen like ovenfor?  Eller legges skifer for å trekke den bort til rosene?  Jevnes ut helt ut til kantene av gresset? Eller i lengderetningen? Eller litt av alt eller noe helt annet? Det kan jeg tenke på en stund. Klokken er over åtte, det er lyst, det er varmegrader og det er på tide at verden blir et litt bedre sted å være. Takk.













søndag 14. april 2013

En reddende engel fra Kaukasus

Så kom det endelig noe som lignet vår. Iris reticulata Caucasus White. Liten og søt. Og veldig velkommen.



Stille før stormen. En time etter dette bildet, var det saltvann på rutene. Liten kuling jaget småseilerene på land, svanene forsvant i samme retning og alle uteaktiviteter ble raskt skrinlagt.


Heldigvis hadde jeg allerede gravd opp noen jordskokker, så middagen var reddet. Det er noe av det beste med jordskokkene - at man kan høste (våre?) dem på en tid da det bare er skvallerkål og brennesleblader til suppe som finnes i min have.

Store, flotte røde jordskokker. I tynne skiver i litt olje. Jordskokkgull til Serranoskinken. Jeg følte meg veldig fornøyd med haveinnsatsen i dag.



Innetid er tenketid. Jeg har sanert en bekk. Det blir for trangt og bratt. Bort med den! En bekk kan gjenoppstå noe annet sted i haven siden - kanskje i skogen? Og om du titter ekstra godt etter, kan du se en rosebue bak de gyldne vinterbøkebladene. Med litt hjelp har den flyttet fra kjøkkenhaven og byttet plass med en stor krukke. Nå gjelder det bare at det tiner såpass at jeg får flyttet rosene også, helst før de setter igang å gro. Men tinejobben kan det hende regnet og kulingen allerede har gjort. Tenkte optimisten.

onsdag 3. april 2013

Aprillykke


Vi holder på
Våren og jeg

Mest jeg, har jeg følelsen av innimellom
Men når jeg ser utover, ser jeg at h*n arbeider, h*n også

Isen over gresset presses bakover
Blir myk og - vekk
Dammene tømmes plutselig
Et godt tegn

Vårtegn
















Bak den lave verandamuren
Her er våren kommet lenger
Potter og jord
Vårplanter
Dopet av natriumlys

En hemmelig verden
Lilla, gule, oransje
Grønne
Irrgrønne

Til natten er første natt de skal være ute alene
De tåler litt mer enn man tror

Jeg tåler også mer, om våren



mandag 1. april 2013

Lonicera japonica 'Aureoreticulata'



Kaprifol. Vivendel.  Lonicera.  L. periclymenum. L. caprifolium. L. x tellmanniana. L. Henryi. L. xbrownii.  Jeg liker dem alle sammen.

Men den jeg har vært mest spent på, er den med det lange navnet. Lonicera japonica 'Aureoreticulata'. Jeg har vist frem bladene på den før, og heller ikke nå noe fint bilde av den i full størrelse.

Det er ikke akkurat vår - isen ligger i kantene, og det er tele for første gang siden jeg flyttet hit.

Jeg var kjapt igang i formiddag, da jeg så at hele planten var i ferd med å skyte fine, grønne skudd ut av virrvarret på jernstativet.









Men det er på tide for reticultatene, tydeligvis. Sheila Ann og Fru Hodgkin står rett nedenfor, og kjemper seg vei opp gjennom isen. Og blir trykket ned igjen. Deres tid skal nok også komme - men ikke i dag!

Her er bildet etter klippingen. Førbildet mangler, iveren tok over. Våryrheten!

Men 'Aureareticulata' var kommet helt opp på toppen og fortsatte snurret til seg selv og drømmer om verdensherredømme - som en grønn vimpel.

Hun er blitt noen år. Jeg kjøpte henne i 2007 (fikk litt hjerteklapp nå - er det virkelig SÅ mange år siden) og det gikk tregt første årene. Jeg har til og med dekket henne en vinter.  Det er tydeligvis å kaste perler for svin!

Her er haugen, og de mange små stiklingene. Pent klippet, under ett skudd, og rett over det neste - eller det neste over der igjen. Et par skudd under jorden er fint for å få røtter.  Stiklingsspesialisten sier lett og gjennomvåt jord i potte, mange stilinger og tett plastpose. Som hørt, så gjort. Såjord, perlitt og potter, plastpose, lukking og opp på kjøleskapet med dem.

Jeg har, for å si det veldig forsiktig, ingen lang og lykkelig fortid med stiklinger. Med disse vil jeg gjerne lykkes med. Det hadde vært morsomt å spre denne her: Japansk kaprifol med gule bladvener.


Jadda - det er verre ting som kan gå havelangs!