lørdag 19. desember 2015

Verandatid

Vinterhaven Caelum har ikke blitt tett. Tross mange forsøk fra mange mennesker pipler vannet ned hver gang det regner. I går ble tredekket delvis skrudd opp, og plasttaket tettet fra oversiden. Jeg må innrømme at jeg hadde håpet på varmere og tørrere vær, men denne nye - og fjerde eller femte tettemassen - skal virke like godt nå. Vi får iscenesette en test. Vannsprederen på fullt oppå der?  Da tror vel folk i strøket at jeg har gått helt fra vettet...


I etasjen under er det mye verandaaktivitet. Selve Caelum har snart tette vegger. Hurra! Håper det kan tas "littmerferdig"-bilder der i ettermiddag.

Men på framsiden!  Det vil si, det er en evig diskusjon og kilde til misforståelser - hva er egentlig fremsiden av huset!  Altså: Siden mot vannet, mot øst, der kom skjelettet til veranda opp i går. I går sen kveld. På denne tiden er det sent klokken 1930. Mørkesvart ute. Nå er det klart for terrassebord.

Og jeg kan knapt vente. I morgen kan jeg kanskje gå ut på (skrudd eller ikke skrudd) veranda utenfor soveromsbibiloteket mitt.



Sånn blir det. Uten presenninger, med ny kledning, vinduer, verandaer, takstein og wiregjerder. Nå skal det ryddes - og julepyntes.  Noen ekstraomganger i januar er uunngåelig, men det er til å leve med når vi har seieren innen rekkevidde. Hamskifte!

tirsdag 15. desember 2015

Offentlig oversikt, Strandhuset

Åshild, som har bloggen Bestemors Hage, tipset meg om oversiktsbilder på Norge i bilder. Det har allerede kostet mange timer. Mange timers moro! 
En utrolig kilde til oversikt. Over egen have, eget strøk, steder man har bodd før, steder man gjerne skulle bodd, steder der slekt og venner bor...   (Ikke gjør det hvis du ikke har tid til det..)

Her er en liten tidslinje for Strandhuset:

Først 2007. Mitt nullpunkt, noen år før jeg kjøpte stedet. 

Thuja mellom husene, og den enorme Rugosahekken som nærmest dekket småhusene nederst i haven. Ellers temmelig flatt, gjerdeløst og mye plen. Den røde flekken inni beplantningen på midten er den nydelige, røde lønnen som briljerer bak dammen nå. 


Vi hopper til 2011. En aktiv sommer kan man se av kajakkene som enten er på vei til vannet, eller er på vei opp. Gjerde og port er på plass. Ved siden av den røde kajakken er verdens flotteste ventebed!
Det er gravd ut til plattingen, tredekket er på vei, men haugene er ikke beplantet. Thujaen er byttet ut med kjøkkenhave, og Delphis gjerde går ved enden av terrassen på sydsiden. Det er blitt mursteinsplass nedenfor Lillehuset og benk utenfor gjerdet. Og noen har kjøpt grønn Golf.


En litt annen vinkel på 2014-bildet. Her er det klart for sommerfest - det store teltet er avslørende.
Nå er småhusene renovert, haugene har fått kanter (jeg hadde glemt den kjempejobben!), kajakkene gjemt ubrukte oppi foreldrehaven, og med litt godvilje kan man se aksen fra kjøkkenhaven til vannet. Pilhekken er nettopp fjernet langs Kyststien og har etterlatt seg et felt uten gress.  Skogen er blitt stor nok til å synes, og trærne rundt i haven begynner å synes i flere farger.


Neste gang det kommer bilder, vil huset være nytt. Jeg gleder meg allerede!

mandag 14. desember 2015

Ende-lig. Nesten.


Det går sakte mot en ende. På snekkerjobben, på tålmodigheten, på høsten og på det mest kritiske: ME-energien.

Takstein er på plass. Igjen. Den var på plass en stund, men så kom blekkenslageren, og derved var det en periode uten mønepanner og med litt uryddig tak. Men nå er det visst klart. Stort hurraa! Nå er alle smådetaljene som er vanskelig å se mangler, kommet på plass. De siste listene, avslutningene, blekkene. På huset. Og noe litt underlig som må diskuteres i morgen. Det er ikke med nedløpene jeg forventer kreativitet..  På Caelum er det litt jobb igjen - presenningen ligger beskyttende over og bakser fælt når det blåser. Men det er lovet tett før jul der også. Det er fire dager igjen.

Til mitt inne-prosjekt er det kommet dører. De ligger på hengeren. Åtte fine ting å ha. Ikke akkurat de jeg drømte om, men tett på. Tror de blir fine. Ikke en buet list! Dagens prosjekt er å få dem inn. Neste er å sette inn den aller første i soveromsdøråpningen. Det er neppe i dag.

Et hus i nabolaget er til salgs og jeg har rappet oversiktsbildet fra prospektet. Bildet er tatt for en del uker siden, før vinduene kom. Det var litt synd, for denne vinkelen får jeg ikke tatt nye bilder fra. Dagens konkurranse: Hvilken have er hagegalhaven?


lørdag 5. desember 2015

Gulv, også det underveis




Her er den. Utsikten fra indrefileten av Strandhuset. Inntil i sommer var det et kott. Det eneste jeg la merke til inni kottet - bortsett fra at jeg sjelden fant det jeg lette etter - var at det ikke var vindu der. At utsikten var der, men ikke tilgjengelig for meg.

Jeg la ikke merke til gulvet. Bildet er tatt slik at den kritiske nedoverbakken som begynner der veggen slutter, er mulig å se. En observant bildetitter - eller huseier - kunne også ha sett at nedoverbakken endte i bredere bord enn resten av gulvet.

Huseieren la ikke merke til det.
Heller ikke bjelken ved sin fars føtter la huseieren - meg - merke til. Det er ikke fordi den er usynlig. Liten. Lav.

Nei, den kan tydelig ses om man ikke blir himmelfallen av hvor stort rommet virker. Hvilken takhøyde det vil bli i disse rommene. Og straks begynner å tråle nettet etter hengekøyer.

Bjelker er litt ugreie å ha midt på gulvet. Bjelker med plass til panel på hver side, så man har utsikt og mistemulighet på begge sider. Bak bjelken ligger det nye gulvbord - litt lavere og en god del bredere enn de foran - slik man ville skjønt at det var om man hadde lagt merke til den lille nedoverbakken inne i kottet.

Jeg må innrømme at jeg så dette etterhvert. Det gikk sakte opp for meg at dette var et problem/utfordring/prosjekt/h* oppgave som måtte finnes ut av på ett eller annet tidspunkt.

Det var først da snekkern sa at det ble umulig å få til skikkelig utforinger uten at det endelige gulvet lå der det skulle være, at jeg innså alvoret. Snekkern forklarte at han kom til å åpne litt, og legge ned riktige bord innerst mot vinduene, så det var greit "å ta det igjen" når dette ble utbedret. Det var da jeg skjønte at dette hastet. Om jeg ikke skulle få en ekkel jobb med å putte not- og fjærplanker pent ned i et hull, måtte det skje noe fort.

Og det var da greit, ikke sant. 80 cm bredt, bare. Niogenhalv meter langt. Nesten åtte kvadratmeter gulvbord ble kjøpt. 28*70. Gran. Og gulvskruer.

Bort med de gamle. Fine var de, og jeg tenkte jeg kunne ta dem forsiktig opp og bruke dem til noe. Rustne spiker. Mange rustne spiker, og gamle og sprø fjærer. Gulvplantene var festet innenfor panelen på veggen. Selvfølgelig. Og skjelettet til de nye veggene var skrudd oppå det gamle gulvet som skulle vekk. Det tar tid for en stadig mindre glad amatør å finne utav hvordan slike hindre skulle forseres.

Nå ligger det gamle gulvet på bakken utenfor huset. I en kaoshaug etter å ha seilt gjennom vinden fra Hylla utenfor vinduene. Spiker er borte, bjelkene er støysugd, papp er lagt på, det er isolert helt inntil kubbingen på ytterveggen.




Og det første bordet er klart til å bli limt. For du trodde vel ikke det sto en passe fjær og ventet på mine nyinnkjøpte gulvbord?  Neida.  Der var det en not. Jeg hadde trengt en løs dobbelfjær som kunne snudd leggeretningen på en elegant måte, men det finnes ikke. Jeg kan da ikke være de første som utsettes for dette?
Liming må til. Kilepress, sa snekkers på forespørsel. Jeg er redd det blir rå skruing tvers gjennom. Det skal jo tross alt males, gulvet. Og nå er jeg ganske så innforstått med at gulvlegging krever uforholdsmessig mye forarbeid!

Men det kan hende det blir fint.

Praktisk er det iallefall.

Greit å ha gjort.

Eller -- det blir vel slik at ingen legger merke til det. Det blir forhåpentligvis bare et helt, sammenhengende gulv av heltre gran, malt lillablått.

Så hvis du kommer på besøk til sommeren, eller en annen sommer, eller kanskje til og med en vinter - husk å si at du synes gulvet er blitt umåtelig flott!  Jeg trenger det!


Ps. ferdigbilde kommer når det blir ferdig.

søndag 29. november 2015

Underveis overalt

Glass på glasshyller i vindu har vært en idé og en drøm i mange år. Rett før helgen kunne tykke, smale, ekstra klare hyller hentes hos glassmesteren. Pent slipte kanter hadde de fått og billige var de ikke. Jeg rakk å hente dem. De lå på benken og brant som småpenger i barnelommer. 


Det satt langt inne å komme i gang. Uten mildt nettpress hadde det neppe gått. Det hjalp ikke med uprøvd utstyr. Trykkluftverktøy er i utgangspunktet litt avskrekkende, og den batteridrevne varianten er tung og sjefsskummel. Men fryktelig praktisk, viste det seg. Litt mer venn med den nå, men jeg tror ikke den kommer inn på ønskelisten med det aller første. Selv om det var deilig å slippe kompressor og slange.

Glassgardiner. Kanskje de kan skjerme litt for innsyn? Her er selvkjøpte og gaver, fra inn- og utland, og mange fra den framifrå glassblåseren i indre Vestfold.

Godt å ha gjort noe, for det er uferdigheter overalt hvor jeg snur meg. Mine egne og snekkernes. Selv om de etterlengtede vinduene endelig er kommet og satt inn, er det mye som gjenstår. Det er slitsomt å renovere.

onsdag 18. november 2015

Nytt fra Østfronten!

28. juli var dette virkeligheten, beskrevet i bloggen her









I slutten av august tok den siste pcen kvelden. Det virket iallefall slik. Og med lavt energinivå ble det ikke brukt noe energi på den, og bloggingen stoppet opp.

Det gikk sakte fremover, og 9. september så det slik ut fra haven.






Samtidig som høsten satt inn noen voldsomme vindkast, åpnet vi taket. 15 september vant presenningen og to snekkere over vinden.

De tapte returkampen på natten - og høsten feiret med å fylle stuen med vann. Nå er det så lenge siden at vi mer og mindre har glemt det.

Dette flotte bildet er tatt av FredrikSnekker

I dag er det 18. november og ingen, ingen, ingen, bortsett fra en tokig vindusleverandør, kunne drømme om at det skulle ta så lang tid før presenningen kunne fjernes og livet starte opp igjen. Jeg tror jeg trenger botrening for å komme inn i det. Jeg kan slutte å sjekke Yr for å finne ut om jeg kan sitte i stuen eller om det er best å finne noen å besøke; etterhvert skal kasser opp av kjelleren og livet tømmes ut.

Jeg er hoppende glad - for vinduer, hus og pcer som har falt på sine respektive plasser det siste døgnet- og aller mest for å ha fått tilbake utsikten min.

Den oppmerksomme bildetitter ser at det er etpar mindre, gjenstående detaljer....  Det går sikkert fort!

mandag 31. august 2015

Gjort taket høyt og døren vid


Her er ukens Caelumversjon. Allerede innviet med vin og det som ellers skal til for underveisinnvielser. Det blir lys, luft, hav og himmel. Stort. Overraskende stort. Veldig passende for 20 misjonsstoler. Litt lite skjerming fra veien ennå, men det får jeg leve med til snekkerne ikke lenger eier forsiden. Det er trær og gjerder på planen. Ikkepartisk oppsummering: Praktfullt.



Helsen kun avgjort vært mer samarbeidsvillig, men den kunne vært mindre også, så det er vel bare og smile utenpå og banne inni. Og håpe at disse intense endringsukene snart går mot slutten. PCen har sviktet meg i dag, og dette er et forsøk på blogg fra padden. Vi er ikke venner. Jeg trykker, den adlyder ikke. Litt som å forsøke å få Delphi til å gjøre som jeg vil.

Mandag i dag, takstencontaineren står klar. Min plan er å være nær nok til å kunne ta eventuelle nødvendige fremdriftsavgjørelser, og fjern nok for hvile. Lillehuset har vært gull verd så langt.

Inne har verden et grønt skjær. Presenningsgrønt. Utenfra ser det slik ut, mens dør- og vindusåpninger mot vannet konkretiseres. 

Det var planen, iallefall. I stedet får vi en omvei siden det igjen finnes jord i stedet for bæring der det har vært dør tidligere. Snart kommer vel snekkerne tilbake også. Forutsigbart er det sjelden på en byggeplass. Og jeg kan fortsette den traurige IPad-finnefremjobben. Kanskje det kommer bilder denne gangen


mandag 17. august 2015

Caelum, kjære Caelum



caelum n ‎(genitive caelī); second declension
  1. (vault of) heaven[1]  [quotations ▼]
  2. sky[1]  [quotations ▼]
  3. atmosphereclimateweather[1]


Svaret på menneskers drømmer har alltid vært himmelen. På en eller annen måte. I store religioner og i verdslige små, materialistiske tilværelser. 
Jeg bygger mitt Caelum. Nå har det fått gulv. Da er det to ting:  gulv og drømmer!


Det er mange drømmer knyttet til dette bygget. Om å være ute og inne samtidig. Om å se hav og himmel, samtidig. Øst og vest, samtidig. Soloppgang og solnedgang, fra samme sted. Være ute når det regner. Glede seg til det blir varmt nok i vårsolen til å ta med kaffen og pleddet og sitte ute/inne. Kunne drøye høstkvelden enda litt lenger. Til å ha et sted å legge uteputer når det er utrygt vær, og til å sette havekurven rett innenfor døren når det blir kveld. Sammen med noen, eller alene. 


Etter mye om og men, og inspirert av Anne Moseplassens terrasse med brede bygningsmaterialer, bestemte jeg at jeg ville ha brede gulvplanker. I osp. Fra en lokal løvtresag. Det hadde selvfølgelig vært fint å ha osp alle steder rundt huset, men det holder ikke budsjettet til. Men gulvet inne i Caelum har høyeste prioritert. 





Skissen av Caelumdrømmen. Det skal bli stas når jeg kan gå inn i himmelen og oppå "himmelvelvingen".

Skyvedørene står i haven og venter.
Feilvinduer fra et gammelt sveitserhus på Furulund har fulgt meg siden Høybråtentiden, og jeg tror noen bærerhjelpere er glade for at vinduene endelig har funnet sitt bestemmelsessted. Bare én flytting til er nødvendig - fra plenen og inn på plass på Caelums sydvegg.


Så da er det bare å be. I første omgang om at snekker/tømrerne har tid til å sette opp reisverk en dag snart.

Ubehandlet osp er helt hvitt.  Ubehandlet osp blir helt grått, nesten sort, om det blir utsatt for vær og vind. Det blir spennende å se hva solen gjør med fargen. Kanskje jeg må ha noe olje eller mattlakk med UV-filter på. I første omgang blir det grønn presenning.


Det er fryktelig lyst på et sånt gulv. Og varmt. Især nå som det er mørke asfaltplater på veggen. Rene bakerovnen. Er det noen som savner sommervarme og noe pent under føttene, kan dere bare stikke innom for en oppvarming på sydsiden!

mandag 10. august 2015

Sanguisorbafeber og mer hus

Plutselig så det ut som et rom. Hurra - en vegg har fått panel. Åpninger til dører og vinduer vekker drømmer om møbler og kjøkkeninnredning. Jeg håper beslutningen om å sette vinduene høyt oppe på veggen blir vellykket - 30 cm høyere enn dagens kjøkkenvindu.

Ny uke og nye vegger er klare for paneling av en flink sønn inne - og de flinke snekkerne (nei - tømrerne) ute. Veranda foran er i ferd med å få sine støtter. Utsikten er sjekket!  Åpent tak (nei - himling) er det fremdeles, men det er panelpakker på gulvet, så jeg øyner håp.






Høstens havenerdhappening er Staudeklubben Miøsens Hagehelg. Den gikk av stabelen i helgen, på Domkirkeodden på Hamar. Sjekk bloggen deres for informasjon og referat - og bli inspirert til å delta neste år. Jeg krysser allerede fingrene for litt større deltagelse for min del neste år. I går ble det pittelitt handling. En skarve pose og en super clematiskasse. Om jeg skal bruke det som sykdomsindikator, er jeg vel nesten ved veis ende. Jeg får heller ta det som at selvkontrollen og fornuften har tatt overhånd.

Fra flere ulike bord bortover handlegaten:
Lilium pardalinum
Dicentra cuccullaria
Frittilaria acmopetala
Oxalis enneaphylla
Arisiema tourtosum
Hemerocallis Moana Gloria May
Iris Blå&oliven
Primula florindae


Kalkunboksen inneholder spennende saker som Line har sådd:
Clematis pitheri
Clematis napaulensis
Clematis virginiana
Clematis terniflora
Clematis hirsutissima
Clematis ianthina v. Kuripoensis


Og for å gjøre oversikt fullkommen ble 
Astrantia maxima
Ranunculus acontifolius
også med hjem. Hvite dupper fra Elisabeth (tusen takk) og den store stjerneskjermen fra en nydelig have litt nord for Hamar som vi var så heldige å få se på lørdag kveld. Det ble tatt masse bilder, og jeg håper jeg får bruke noen av dem til et eget innlegg. 

Noe helt annet: En hvit Sanguisorba i haven. Uten navn. Den er mye tidligere enn de øvrige, og var avblomstret allerede for flere uker siden. Jeg oppdaget at den hadde startet på ny runde, og fikk klippet den ned i full fart. Hvit, halvmetern høy, relativt store blader, alle stilker fra basis. Og den blir omfangsrik - en drøy meter i diameter.

Det kan være S. canadensis (var. stipulata), men jeg husker ingenting, finner ingen lapp, og ser ikke noe om blomstringstid og gjenblomstring for canadensisen. Alle innspill er særs velkomne!



Denne uken kan det hende at utsikten ryker. At presenninger overtar og det bare blir glugger for å sjekke været. På den gode siden, kan det hende at det blir ny bæring på østveggen. Kranbil og almen underholdning. Og kanskje vil takstein falle til jorden? Og kjøkkeninnredning svømme inn i huset?  Elektriker? Rørlegger?

Sånn kan man drømme en våt formiddag i huset nederst i haven. Fortsettelse følger.

tirsdag 4. august 2015

August - en sommermåned til!

Forrige uke. Noen hadde ferie, andre hadde søkt tilflukt i sengen. Atter andre var bare litt nedkjørt og så andre veier enn verktøykasser og materialstabler. Rolig uke på byggeplassen, med andre ord.

Men mandag morgen var det plutselig full fart. Bare én snekker riktignok, men hoppende opplagt forserte han etasjene i stillaset utenom trappene. Smilende. Noen har hatt utbytte av ferie! Vips var nordveggen ferdig med kledning og den nydeligste tilpasning til strøminntaket.




Flere innfødte assistenter i aksjon- som i dag med noe de(vi) ikke kan - mur. Lokal innsikt i hvordan bygge pyramider - spett og enkle fysiske lover i praksis. Moro.













Og resultatet? Fantastisk! Forbedret utsikt. Her skal det bli trapp på forsiden, så det blir ingen ny kant. Plutselig er plattingen en del av stueutsikten. Planer som blir realisert - og viser seg lure - er gull for en trett tirsdagsmorgensjel.


For det er ikke lenge den paradisiske tilstanden varer. Klokken syv pling er på på'n igjen. Banking resulterer i ny utsiktsreduksjon - hammer og slegge måtte til for å få byggverket på plass.
Stillas er løftefullt. Snart oppløft?


Eg er berre
ei sleggje.
Eg stend der no.
Eg lyt berre til
når det røyner på.

Helten Hauge 1966 (Dropar i austavind)

onsdag 29. juli 2015

Aktivitetsdag

Jeg tåler igjen litt og litt mer. I dag var testdag. Aktivitetsdag. Det er uansett fryktelig moro så lenge det funker, og jeg finner jo ikke ut hvor grensen går før jeg har våget meg borti den en gang i mellom. Borti, men ikke over. Aldri over. Balansegang med øksehevn for feil. 

Dagen ble planlagt med klare og omforente unnvikelsesstrategier. Kremfølge med forståelse og kunnskap. Bilen er fremdeles nøkkelen på tur - veien til ro, hvile og om nødvendig umiddelbar hjemtransport. 

Hesleberg var tomme for Northern Yellow, svarte de på nett. Da utgikk Norges beste rosegartneri fra planen i dag. Parkeringssituasjonen og omgivelsene er godkjente fra mange tidligere besøk.

Ikea. Bare ordet lager små skjelvinger i maven og sur smak i munnen. Men de har kjøkkeninnredning som har det klart beste resultatet når det gjelder forholdet mellom pris og kvalitet, så en rekognosering måtte til. Trekke i skuffer. En skuff er så mange ting i våre dager. Vet litt mer nå. Og overlevde. Hang litt ved Fabrikörskapene. Vitrineskap i metall. Det var det samme sist. Fine, men litt for dyre. I billigkroken sto det og ventet på meg. Ferdig skrudd sammen. Uten skrammer. Passe pris. Jeg balanserte det opp på en tralle og ut til bilen. Mørk grått. Passet akkurat - det grønne kunne komme til å bli feil mot stolene. Grått passer til alt. Fine Ikea. De har superparkeringsplass uten kanter. 

Molo. Bygningsvernbutikk på Frogner. Blinkskudd. Kunnskapsrike damer med evne til å forklare slik at det ble detaljert og lett. Alt for mange med kunnskap forklarer så det blir detaljert og vanskelig. Linoljemaling sto på listen. Og hvilke farger! De gamle fargene man blir litt mo i knærne når man ser. Lavgrønn og salviegrønn. I små testdoser. Drøye testdoser, så om det er riktig, er det nok til mange stoler. Hvis ikke, blir det verdens peneste grunning. Ultramarin. Den blir man ikke mo noested av, knall som den er. Kanskje den kan bli taket i vinterhaven Caelum. Utblandet nesten som i homøpatien..... Nesten nesten.  Må jo være blått, men ikke knallsommerhimmelblå. Her var det parkeringsplass rett utenfor. Mye billigere enn i Tønsberg. 

Bislet Bok. Yndlingsbokhandelen. Nederst i Theresesgate - gaten som er mishandlet av næringsbyråden og har utfordrende tider uten parkeringsplasser. Småbutikker uten kjedetilknytning skjelver i buksene - noen har kastet både bukser og håndkle - og byrådet er visst begynt å skjønne at byliv er sameksistens. For sent for noen, i tide for andre. Min bokhandel levde iallefall, og jeg håper den fortsetter med det. Lenge. Noen få parkeringsplasser har de - og i dag var det en ledig rett utenfor. Like billig som på Frogner. Og ut kom jeg med en hel pose bøker. Bøker som ikke nødvendigvis er på noen bestselgerliste, ikke nødvendigvis på norsk eller engelsk, ikke nødvendigvis fra i år eller i fjor. Ikke engang nødvendigvis fra et kjent forlag. De er bare gode! Nå er det duket for forbedrede nattbord- og drivhustider i Strandhuset. 
Og så var det tid for pause. Kaffekoppkaffe i trikkesløyfen på Adamstuen var også i live - og serverte både mat og drikke. Og  - parkeringsplass rett over veien. Utrolig!

Neste stopp Grefsen - med lossing og havevandring. Og en gul dør. Hurra og takk! Deretter Kolbotn - med lasting, te og vaffel. Vafler, strengt tatt. Privat parkering. Ingen problemer.

Mot Moss og fergen. Det gikk bra. Høyre og venstre gikk i ball, men øst og syd funket. Plutselig svingte bilen helt på egenhånd av E6 og inn på en mindre vei. Ved en stor låve svingte den av - og parkerte. Og jaget meg ut og låste døren bak meg.  Selv om det var stengt, kunne jeg ikke annet enn å ta meg en runde og håpe jeg slapp inn igjen etterhvert. Veldig vanskelig situasjon for en sliten person med full bil. Fant en lapp der det sto pris for bord og to stoler. Men det var bare en stol. Prutteforsøk mislyktes, selv om vi var enige om at det manglet en stol. Leteforsøket ble kronet med hell. Fortsatt etter stengetid. 

Jeg snakket strengt til bilen. Den låste beskjemmet opp og ga den nødvendige plassen til bordet. Og stolene. Og meg. og en aldri så liten plante.

For å gjøre en lang historie litt kortere:  Her er bordogstolkuppet kommet hjem og plassert ved (den kommende) sydveggen, rett innenfor (den kommende) skyvedøren. Passer så fint. Utsikt ned i kjøkkenhaven, til den vestlige himmelen og til vannet. Og sikkert den eneste gangen i historien noe på Krukkegården var latterlig billig. Fint er det alltid der, men fint koster. Bortsett fra i dag.
Fergekø.
Rabattkortet er blitt uleselig.
Hadde andre kort.
Hadde husket Bose'n. Det reddet meg fra feriefergesalongmedmassefolkogtrettebarnpåbilturståket.

Hjem, kjære hjem.

I morgen finner jeg ut om dette gikk så bra som det virker som.


tirsdag 28. juli 2015

Østfronten


Slik ser den ut i dag, østfronten. Ikke bare er malingen løs på veggen, panelen råtten og markisen revnet. Taket henger ikke helt sammen, vinduene er for små og muren rundt verandaen er ganske stygg også. Med det duger som før-bilde.
Selv om snekkerne har holdt på noen uker, har de spart østfronten til slutt. Hensynsfullt - så har jeg vinduer den veien det er viktigst så lenge som mulig.  Jeg gleder meg ikke til asfaltplater og presenning tar over for utsikten. Er jeg heldig, kommer det vinduer på de øvrige frontene ganske snart. Og når den presenningen kan tas av - da! (blir det fest, jubel og stas)



Men hele tiden bor trøsten i haven. Nå er de engangsblomstrende rosene over toppen. I allefall de hvite. American Pillar er fremdeles på vei opp. Og liljene! De tyter ut overalt. Den ene vakrere enn den andre. Det er litt for tett nedover mot bakken, så jeg orket ikke bane meg vei helt ned til navneskiltet på denne. En drøm i rosa - med en Thalictrum på slep.

Snart er det heldigvis for sent å ta førbilder!

søndag 26. juli 2015

Hus uke 30

Snekkerens andre uke med ferie starter med regn. Jeg gjenoppdager hvorfor renoveringen måtte være i år. Det drypper friskt inn i stuen, og jeg går ikke opp i kottet i annen etasje for å se hvor vått det er der. Er det hull i taket, så er det hull i taket.

Men redningen er mye nærmere nå enn sist det regnet inn.

Tre vegger er revet, og fylt med isolasjon og vindplater. En og en halv vegg er kledd med riktig kledning. Trykkimpregnert med jernvitrol. Det er snart klart for å begynne på taket.

Ser du det sorte hullet i det grå hullet i det som skal bli kjøkkenvindu?  Min første kontakt med den vestlige verden. Det kommer kveldssol inn der. Og det er mulig å si Hei til folk som kommer uten å måtte lukke opp utgangsdøren.  Jeg kan se hva som skjer på veien også, men det fordrer at jeg stiller meg opp og glor. Det gjør jeg innimellom - i ren fryd. Tenk å ha eget vindu mot verden! Jeg tror det er lurt at det er ganske lite og langt oppe på veggen - utsyn er bedre enn innsyn! Dør blir det også, men den er bare et grått felt ennå - så den har jeg ikke forelsket meg i. Så langt. Jeg trener på å bruke den siden av huset - sitter på trappen med kaffen om kvelden!


Rapport fra sydsiden:

Vinduer og dører fra annenetasjes soverom kan anes.
Der det skal komme gulv i vinterhaven Caelum er jukset til med de ferierende snekkernes stillas-lemmer.

Det blir nesten 30 m2 og jeg sitter der og drømmer om hvilke muligheter det vil gi. Under tak, skyvedører i begge ender, gamle vinduer mot Skogen, dør fra kjøkkenet. Spisebord og hvileplass, oppbevaringsrom og vinplass. Kveldssol og fjordutsikt - samtidig!

Ospegulvdrømmen håper jeg kan bli virkelighet bare høvlerimannen kommer fra ferie.

Det blir plass til mange H1-trær i sydveggen. Lukke opp et vindu og plukke en aprikos?  En kiwi? Druer eller fersken?

Foran gulvet kommer det etterhvert en vest-veranda. Kjekt å ikke skulle hoppe en meter ned rett ut fra skyvedørene og kjøkkendøren. Den er det ikke plass til før taket er nede - og oppe igjen.

Jeg tror ikke på dette. Ikke helt. Jeg klyper meg i armen. Dette prosjektet har vært på pcen så lenge at jeg egentlig ikke tror at det realiseres i virkeligheten. Men nå - med kledning på, ligner det på Sketchupskissen. Å tegne sitt eget hus anbefales. Noen sier jeg er høy på hus for tiden. Tror det er en ganske treffende beskrivelse.

Jeg er i haven innimellom. Skal hilse fra den - den blomstrer og har det bra!

tirsdag 21. juli 2015

Velkommen stol

Med en helt ny vinterhave på beddingen, går planene litt i utakt med bygging og sommerferier. Men drømmene sover aldri og på årets konsertutflukt til Ellen i Kristiansand, dukket en stolstabel opp bakerst på et hagesenter.

Med Ellens hjelp ble stolene plutselig oppgradert fra "snart tilintetgjort av regnet" til "salgbar vare".  Jeg er litt dårlig på å spørre om sånne statusoverganger. Noen ganger.

Inne i den lille, store bilen var det plass til 10 stoler.  Og en lykkelig stoleiende passasjer.

Men mye vil ha mer. En lei sannhet i en konsumdrevet samtid. Og vips var vi på tur med en litt større bil, og returnerte med enda 10 stoler.

Nå vil det bli sitteplass til mange. 20 stoler som har vært i misjonens tjeneste i en årrekke. Stablbare til tusen - iallefall 10 og 10.

Beholde som de er, male, beise, fargeleke - nå står mulighetene og spørsmålene i kø!



Lilla ben - sort og gult stripet sete -til ære for humlene? Sorte, med grå seter - i tiden? Alleslagsfarger - som glad protest mot verdens ondskap?  Som de er - for en velsignet fremtid?
Andre forslag?

tirsdag 30. juni 2015

Hus hus hus

Det går fremover. I rykk og napp. 

Her er Dictamnus albus i staudebedet bak det som skal bli vinterhave. Det er vanskelig å holde fokus på noe som helst - roser og klematis blomstrer om kapp med iris og knapper, sneglene har fest i skyggefulle områder mens gammel kledning og nye materialer bytter plass rundt og på huset. Jeg er ganske delt i hodet for tiden. 

Bildet viser sydveggen som nå er full av isolasjon og vindstopper. Det blir nok forskjell - for det var helt tomt inni der det skulle ha vært isolasjon. Nå er noen viderverdigheter rundt kledningen ryddet av veien, og vi venter på impregnert kledning, ferdig innsatt med jernvitrol. Da skal det nok bli fint!

Ventetiden fylles med mer riving, fjerning av vepsebol, klargjøring av båt, kaffe- og lunsjlaging og hyggelige besøk. 

PS:  Vinterhaven kommer til å bli diger




mandag 8. juni 2015

2016 dager

I dag var ble det alvor. Det er 2016 dager siden huset ble mitt, og endelig begynte kledningen å falle fra sydveggen. Sist jeg kjøpte hus, tok det ca. fem timer før veggene falt inne i huset og vi måtte vekke en ukjent nabo og låne verkstedjekk for at badet ikke skulle falle ned i kjøkkenet. 

Og det handler verken om tålmodighet eller ettertenksomhet. Bare en serie uflakser. Men nå er det igang. 
Sikkert. Sant. På helt alvor!   

Jeg har sittet nederst i skogen, i Shortiahullet, og luket i dag. Passe rolig jobb, og veldig passe plassering. Stilaset ble bygget, og den ene snekkeren forsvant mens den andre startet å fjerne panel.  Jeg tok meg av fjernkontrollen og drømmene.









Utpå tidligkvelden tok de kvelden, og overlot åstedet til meg. Med stilas og det hele. Jeg kunne selvfølgelig ikke dy meg, og klatret forsiktig opp på nivå en. Det er ca. en meter under der annenetasjeterrassen vil komme. Bildet er fra nivå to - midt på soveromsvinduet. Det er en fantastisk utsikt. Både over vannet og over haven. 

Jeg tror jeg skal kunne venne meg til dette. En helt ny vinkel - veldig morsomt. Det er ikke sånn jeg forestilte meg det. Krevende med tilgang til fasiten - noen opplagte rettinger må til - etterhvert. 

Dette blir den mest spennende sommeren i Strandhusets historie. (I sterk konkurranse med en helg i mai 2011  med minigraver)




torsdag 4. juni 2015

Dette er FØR

Huset er ribbet. Snart skal det ribbes mer. Tak og vegger står for fall. Veldig snart. Bare en natt og noen timer dag, så skjer det noe. 
Stilas. Container. Snekkere. 
Jeg blir nesten andpusten - av bare forventning.


søndag 24. mai 2015

Kjedefritt lokalgartneri


Lokalgartneriet er viktig. Stedet jeg stadig må innom for å hente nødvendig jord og gjødsel, eller egentlig for å myse rundt og få inspirasjon til nye stauder og trær.

Vi er heldige her nede i Vestfold. De ligger tett, hagesentrene. Man blir bortskjemt av sånnt.














Kjedene er representert her, alle sammen, eller begge to, som det heter nå. Plantasjen og Hageland for alle penga. Heldigvis rår de ikke grunnen alene, for det blir kjedelig når alt blir litt for likt. Når det er samme utvalg, samme tilbud, ingen rariteter og for mye maskin!

Her i Vestfold har vi spesialgartnerier som Pionmannen, og frittstående hagesentre som satser på spennende trær, stauder og tilbehør. For meg er EK utenfor Sandefjord og Vegge utenfor Horten de viktigste. Lin har laget en oversikt over de kjedeløse hagesentrene. Du finner den i bloggen hennes her. For oss hagegale er det helt essensielt å finne de fine, spesielle, spennende, uventede og fagstolte gartnerne. Det er de som gjør havene våre spennende.  Har du et favorittgartneri?  Står det på listen til Lin?  Hvis ikke - tips henne - og har du overskudd blir det kanskje en beskrivelse og begrunnelse også. Noe sted. På facebook, i en blogg eller hva ellers du bruker til å kommunisere med hagevenner.










Lokalpusheren min er Vegge. Far og datter, søster og av og til en ny Vegge som egentlig ikke heter Vegge hun heller. Kunnskapsrike og villige til å ta noen sjanser i håp om å oppdra oss kunder til å eksperimentere litt mer i havene våre. Bruke noen trær vi ikke kjente fra før, noen stauder som er annerledes enn de vi kjenner, en annen farge, en annen form, en helt ny én. Magnoliaer og trær i masser av variasjoner. Og mine kjære lønner. Alltid en ny lønn. Det treet jeg synes er aller finest i haven min, en Acer pseudoplatanus Simon Louis Freres, er derfra. Akkurat det har jeg ikke sett der på en stund, men Acer pseudoplatanus Elf Sunset så jeg der nettopp - det lille bildet over her - den har det samme fargespillet. Anbefales. Og Brilliantissimum. Ikke glem Brilliantissimum. De har alle den fantastiske rosafargen når bladene er nye. Det er alltid noe nytt og overraskende, selv for meg som er der jevnlig. Noen nye stauder på bordene - selvsådd kanskje. Et småhjerte med litt lilla, Dicentra hybrid Love Hearts, ble med hjem sist. Med beskjed om at de nok trenger mer sol enn det er der jeg drepte King of Hearts i fjor. Kunnskap er gull. Og sol er det oftest også, så man kan sitte på en benk og lure på om det er helt fullt. I bilen. Eller i haven. Eller om den lille der borte også kan få være med hjem.....



Men i dag regnet det. Vi var tre. To damer og en sølvgrå bil. Vi kjørte tombilet fra hageland i Sande og Skoger og trøstet oss nok en gang med nærgartneriet Vegge

Et prosaisk Malus Transparente Blanche som datteren har ønsket seg. Den eneste som holder til familieeplemosen. En Pyrus salicifolia Pendula som jeg har siklet etter i mange år. Og så fant vi et to meter høyt tre med prikkete stamme. Jeg har ikke lagt merke til det før - ikke er det sikkert at det har stått der heller, for jeg har inntrykk av at det dukker stadig frem noe fra hemmelige steder. Nydelig - og altfor lite herdig til å skaffe før lune kroker er laget. Men veldig nydelig. Når det kom til stykket var det et tre Josef på Vegge egentlig ikke skulle selge, og et tre som den andre damen egentlig ikke hadde bestemt seg for å ikke ha - så jeg havnet plutselig som nummer tre i rekken selv om det en stund virket som som jeg bare kunne gå å ta det. Jaja. Det fantes heldigvis et trøstetre. Også det et Paulownia tomentosa - Keisertre. Men MYE mindre. Bare meter'n, cirka. Men virksom som trøst. Et lite brett med sellerirotsmåplanter ble også med. Lurer på hvorfor jeg ikke tok med knutekål.  Men ved nærmere ettertanke - noe påskudd skal jeg ha for neste besøk også. 

Innlegget er altså ikke sponset - jeg liker bare lokalgartneriet mitt :-)  Glem ikke å tipse Lin om ditt!