fredag 8. april 2016

Pallekarmtømming - og monsterpepperroten


Det skjer ting på forsiden av Strandhuset. Plenen er i ferd med å forsvinne, og inngangen til haven flyttes. I fjor høst fjernet jeg deler av gresset for å få plantet trær og busker som hadde stått lenge og vel og ventet på snekkeren som aldri ble ferdig.  Mer skal fjernes nå.

Jeg må flytte kassene i kjøkkenhaven siden porten flyttes. Planen var å bruke den gamle jorden nede i haven, og fylle ny, fin jord i kassene. Den siste delen av setningen er fremdeles sann.

.

Her nede under 20 cm jord i kassene, og 10 cm grus utenfor, har pepperroten fått leve sitt eget liv. I to år. Jeg gjentar 2 -to - år.

Jeg har høstet av den, men det er jo ikke mye pepperrot en liten husholdning bruker i løpet av en sesong. Selv ikke en liten husholdning med mye besøk sommertid. Armoracia rusticana. Friske fine skudd, hadde den. Jeg tenke å flytte den over i en potte.

Pepperrot er et krydder, ikke en rotgrønnsak for mengdespising. Den skal raspes, rives, kuttes og brukes i pepperrotkrem og rømmesaus. 



Urtekilden er ivrig på å finne medisinske superegenskaper på alt som vokser - pepperroten er intet unntak. Den har antibiotiske egenskaper, den er urindrivende og kan inntas mot gikt og revmatisme, samt brukes utvendig mot støle muskler, isjias og revmatiske ledd. 

Det er flotte saker.  For egen regning kan jeg legge til at den er nyttig for å frembringe irritasjon og i store mengder, også redsel.



To lag presenning er lagt oppå det gamle thujarothullet. Det ligger brakk for å drepe gammelt rotugress. Planen er at her skal det bli kjøkkenhave direkte i jorden etterhvert.  Kjøkkenhave i pallekarmer er midlertidig. Det var iallefall det jeg trodde. Jeg er litt i tvil nå.

Jeg søker og leser: Pepperrot er en kraftig, snau og glatt, fleråring plante som normalt blir 50-100 cm høy og med mange blad som vokser opp direkte fra en tykk pælerot. Roten er inntil 50 cm lang og 2-3 cm tykk, sylindrisk og kjøttfull. Hos dyrkede planter som vokser i næringsrik jord er roten ofte tykkere. Jeg slutter av dette at jeg 1. har en unormal pepperrot, og 2. at jeg har usedvanlig god jord.

Kokken Kjartan Skjelde anbefaler at hvis du kommer over en fersk rot, bør du gripe sjansen. Selv om du ikke bruker så mye av gangen trenger du ikke å være redd for at restene blir dårlige. Den holder seg nemlig svært godt, dersom du lagrer den mørkt og kjølig, og den kan også legges i fryseren. Dette kan jeg skrive under på. Jeg graver og graver. Og finner og finner. Min pepperrotkoloni er akkurat like fin i år som i fjor, bare myyye større etter vinterfrosten. Fersk, fin og sprø. Klar for bruk.

Pernille Rød Larsen jobber i Norsk Gartnerforbund, og slutter seg til hyllningskoret til denne krydderroten. Hun bruker den på roastbiff. Revet.  Hun sier at den trives i norsk jord. Det er i beste fall et understatement. Norske gartnere vil ikke få solgt noe som helst av denne, om flere enn meg dyrker den. Er du i nærheten, og liker en pepperrotkrem til fisken din, kan du bare komme og forsyne deg. Det er nok til alle! Mer enn nok.  Den gode Pernille anbefaler pepperrot, i små mengder, revet på toppen av gulrot- og greskarsuppe. Og på betesuppe. Men altså - litt!

Jeg graver videre. Skyfler unna grus. Tykke lag med tett grus. Klart den skal ha den mørkt for å vare lenge. Fjerner jord. Legger jorden pent på en gammel presenning, og skal kjøre den bort som farlig avfall. Det er ikke snakk om gjenbruke av dette monsterugresset. Godt råd: Si neitakk, om jeg tilbyr deg jord til haven din!

Men altså - om du vil spise den, fryse den, tørke den, kan du komme og få - forutsatt at du lover å aldri, aldri, aldri putte den i jorden!


I morgen skal jeg grave videre. Om jeg tør. 


lørdag 2. april 2016

Vår 2016 - Ouverture


Det er helt sikkert vår.


Det er liv i tuene her og der, trærne skyter og jeg har startet på vårrydding i bedene. Krokusene kommer. Blir revet i stykker av vinden - og erstattet av andre.















I år står porten åpen. Det krever tilvenning å ikke løpe og lukke den. Og det krever nok tilvenning for flere enn meg å bruke den. Noen kommer inn - det er jo flott!


På fjordsiden av Lillehuset oppdaget jeg blå og lilla prikker i løvet. Etter en hastig halvveisrydding, tittet de frem - alle krokusene som bare så vidt ville opp i fjor.

Men det gikk som det pleier. Jeg står og beundrer blomstene litt, men så glir blikket til det som ikke er gjort. Det som skal ryddes. Og disse teglstenene som bare går mer og mer i oppløsning. De står i for grov grus. Ikke får de den støtten de trenger, og det blir fullt av ugress.  Stenmel sa jeg - tydelig at de ikke skjønte hva jeg ba om :-(  Men det er mange år siden - kanskje den legges på nytt i år. Eller ikke....

























I februari stod levande still.
Fåglarna flög inte gärna och själen
skavde mot landskapet så som en båt
skaver mot bryggan den ligger förtöyd vid.

Träden stod vända med ryggen hitåt.
Snödjupet mäates av döda strån.
Fotspåren åldrades ute på skaran.
Under en presenning tynade språket.

En dag kom någonting fram til fönstret.
Arbetet stannade av, jag såg upp.
Färgerna brann. Allt vände sig om.
Marken och jag tog ett språng mot varann.




Hundetann, Erythronium dens-canis var kommet lenger enn jeg forventet da løvet ble løftet av.




Helleborus multifidus subsp. hercegovinus er ny i år.

Jeg husker ikke hvor den kom fra, men den skal ha grønne blomster og et fantastisk bladverk. den lyser allerede godt opp og tåler tydeligvis å stå under sypressen.





De vanlige julerosene svikter aldri. Denne har blomstrer forsiktig under sneen og egne og andres blader, men har nå kommet frem og driver og strekker seg. Finere og finere for hver dag.

Og tulipaner. Veldig overraskende er de allerede oppe og ute. De andre tulipanene er bare skudd.

Også denne ny av året. Men navnet....    her trenger jeg hjelp. Sannsynligvis er de fra Staudeklubben Vestfolds løkimport i fjor.